Blandet salat

Sier man ordet satire tenker mange på noe morsomt, enten det er en film eller en bok eller et tv-program. Andre tenker på noe som er skarpt i kantene og krast. Atter andre tenker seg noe mørkt og dystert. Og alle har rett. Mange er kanskje ikke klar over at satiren er eldgammel. Allerede romerne skrev satirer, ja, de påberopte seg sågar å ha funnet opp denne litterære hybridformen eller som retorikeren Quintilian påsto: Satura tota nostra est (Satiren er helt vår). Denne sjalusien er kanskje et utrykk for hvor høyt romerne verdsatte sjangeren.

Ordet satire er latin og betyr antagelig blandet salat. Et pussig navn på en litterær sjanger kanskje. Men egentlig gir det ganske god mening. For de romerske satirene ble skrevet i en tid hvor folk var nøye på formene – også når de skrev. En ode skrev man sånn, og et epos skrev man slik. Det var regler for diktenes oppbygning og hva slags verseføtter man brukte. I satiren derimot var det vanlig å blande verseformene fritt, og de dristigste blandet sågar vers og prosa til en herlig litterær salat.

Ikke bare i formen var satiren løssluppen. Satirene til Horats, Juvenal og Petronius, renner over av fråtsing og kjønnslig omgang, og er noen av de beste kilden vi har til virkelige romerske orgier. Men først og fremst er disse satirene fulle av sleivspark og nådeløst presise stikk i de fleste retninger.

Der har vi altså satiren: Løssluppen, morsom, og nådeløst kritisk. Sånn har den vært til alle tider. Kjente satirikere er blant annet Rabelais, Erasmus, Cervantes, Voltaire og Holberg.

Quintus Horatius Flaccus (Horats) (65-8 f.kr.)

Opp gjennom historien har satiren også mer og mer blitt forbundet med en bestemt type humor, nemlig den sorte. Og en av de mest kjente satirikerne var den halvgale, misantropen Jonathan Swift, mannen bak Gullivers reiser (1726), en bok som når den ikke redigeres til barnebok og kuttes til halvparten, syder av sure sarkasmer og bitre utfall. Men all gallen serveres i skjønn forening med en underfundig og ofte befriende humor. Likevel er kanskje ikke Gullivers reiser Swifts beskeste satire. I en liten pamflett han kalte "A Modest Proposal" (1729), tok han i sin tid til ordet for å løse den Irske hungerkrisen ved at folk spiste sine egen babyer. Noe som ville løst problemet i begge ender: Mer mat, færre munner og mette. Pamfletten var selvsagt ironisk ment, og et angrep på forfattere av denne typen pamfletter, som på Swifts tid overøste verden med snusfornuftige og komplett idiotiske forslag om alt mulig.

I moderne tid har satiren flyttet inn i andre sjangre. De store dystopiske romanene på 1900-tallet, som Aldous Huxleys Brave New World (1932), Karin Boyes Kallocain (1940) og George Orwells 1984 (1949) kan leses som satirer. Det samme kan William Goldings dystre roman Lord of the Flies (1954).

Den litterære satiren nådde kanskje sitt mest makabre høydepunkt siden Swift med Brett Easton Ellis’ burleske og groteske American Psycho (1991). Mens en forfatter som Margareth Atwood har skrevet en rekke romaner med sterk satirisk brodd.