Tatt av ferskenen

I 2014[1] gikk avantgardisten og krimforfatteren Frode Brandeggen bort, 45 år gammel. Norge mistet en litterær stemme, som knapt (les: over hode ikke) var blitt lagt merke til. Brandeggen rakk å skrive femten kriminalromaner før han døde. Disse er nå utgitt posthumt av Gyldendal Norsk Forlag. For å feire denne utgivelsen har jeg brettet ut tastaturet og anmeldt[2] samtlige av Frode Brandeggens romaner, inkludert et verk som ikke inngår i samlingen, den 2322 sider lange mursteinen Konglomeratisk pust, et beist av en tekst som kan ta pusten (konglomeratisk eller ei) fra en stakker. 

Ferskenen får snusen i det

Kriminalroman. 3 s. Gyldendal 2018

Et kjent kulturelt fenomen er de såkalte one hit wonders. Begrepet har ikke bare gyldighet i poppmusikken. Det finnes utallige eksempler på forfattere som glimter til med en strålende roman, for så å gå seg vill i litteraturens tåkefulle landskap. Dette er forfattere som resten av livet forbanner sin suksess. Fanget i en visshet om at de har blitt sin egen overmann, drukner de seg i halvgode skriblerier, bitterhet og alkohol (og det som verre er). Om Brandeggens romaner om Ferskenen hadde blitt utgitt i hans levetid, er det stor fare for at Ferskenen får snusen i det, hadde blitt nettopp en slik destruktiv suksess, som kunne veltet hele ferskenenprosjektet i dets langt fra spede begynnelse. Kanskje er dette hovedgrunnen til at Brandeggen valgte å aldri tilby romanene til et forlag, hva vet jeg. Kanskje innså han at den første romanen fullbyrdet hans kunstneriske intensjon, og at de fjorten neste ferskenenbøkene var (for)dømt til å blekne i stråleglansen fra dette opus magnus, mestersnusverket, som er mer enn bare en roman; det er intet mindre enn et ferskenenmanifest![3]

Terningkast 6

Ferskenen snubler borti det

Kriminalroman. 4 s. Gyldendal 2018

Ferskene snubler borti det er slettes ingen dårlig roman. Målt ut fra Brandeggens egen poetikk er den førsteklasses. Kanskje er det bare det foregående mesterverket Ferskenen får snusen i det som forringer opplevelsen av en formfullendt kriminalroman denne gangen. Er det slik at om jeg hadde lest snubler borti før snusen, så hadde jeg hatt mer sans for snubleriene og dermed opplevd den romanen som et mesterverk, mens jeg hadde vurdert Ferskenens snusing som mindreverdig? Hvem får noen gang vite? Da denne rekkefølgen aldri inntraff, må nok spørsmålet stå ubesvart. Sannheten (slik den har utfoldet seg) er at Ferksenen snubler borti det er god, men Ferskenen får snusen i det er for god.

Terningkast 4

Ferskene og snurten

Kriminalroman. 8 s. Gyldendal 2018

Ferskenen og snurten[4] er Brandeggens mest sensuelle roman[5]. Romanen tilbyr også en dypere innsikt i ferskenenkarakteren, og her introduseres (nesten) for første (og siste?) gang ferskenens enigmatiske skyggebror (snurten?). Det er tett, det er intenst, det er overbanalistisk, det er Brandeggen.

Terningkast 5

Ferskenen og det store diamantbrekket

Kriminalroman. 7 s. Gyldendal 2018

I Ferskenen og det store diamantbrekket bruker Brandeggen for første gang mye av seg selv og sin egen livserfaring i en roman om Ferskenen. Er det nok til at vi kan kalle dette virkelighetslitteratur? Usikker. Romanen faller litt sammen mot slutten. Ser vi alt her sprekkene i ferskenens virkelighet? Nakent og rått. Kanskje for mye av det gode.

Terningkast 3

Ferskenen og den musikalske banditten

Kriminalroman. 9 s. Gyldendal 2018

Ferskenen og den musikalske banditten er en litt pratsom roman, som med fordel kunne vært kortet inn til halvparten. Hvor har redaktøren vært?[6] Når handlingen endelig kommer skikkelig i gang er det imidlertid klassisk ferskenen. Partiene om Danmark har en sorgmunterhet over seg som bringer fram tårer.

Terningkast 4

Ferskenen og det hemmelige massasjestudioet

Kriminalroman. 3 s. Gyldendal 2018

Her finner Brandeggen på nytt fram mestertaktene. Stamt som en badebukse. Mer melankolsk enn noen gang. Mystisk på grensen til mystifistisk. Bravo!

Terningkast 5[7]

Ferskenen og den heldige morderen

Kriminalroman. 4 s. Gyldendal 2018

Jeg gråter hver gang jeg leser Ferskenen og den heldige morderen[8]. Den er så fin. Dette er ferskenen på sitt varmeste. Vi får oppleve humanisten Brandeggen. Romanen gir håp, når man ikke trodde håp fantes.

Terningkast 5

Ferskenen og dørselgeren som ikke jobbet for Microsoft

Kriminalroman. 6 s. Gyldendal 2018

I Ferskenen og dørselgeren som ikke jobbet for Microsoft blir ferskenen nesten lurt trill rundt, men viser mestertakter som detektiv. Likevel blir leseren sittende i villrede. Noe går ikke helt opp, men vi vet ikke hva det er. Romanen bærer vitnesbyrd om regnskurene som skal komme, ikke bare de urovekkende romanene vi har i vente, men også om krisen i Brandeggens liv og kunstneriske virke. Hjerteskjærende mest av alt fordi vi fornemmer hvor hjerteskjærende det skal komme til å bli (alt i neste bok).

Terningkast 4

Ferskenen og det uløselige mysteriet med den burmesiske katten

Kriminalroman. 10 s. Gyldendal 2018

Ferskenen og det uløselige mysteriet med den burmesiske katten er det nærmeste Brandeggen kommer kodekrim. Romanen vil likevel bli husket som veiskillet i forfatterskapet. Her bryter mye av ferskenenuniverset sammen. Det er brutalt og mystisk på samme tid. Som leser blir du sittende hjelpeløs tilbake og lure: Hva skjedde? Hvor vil dette ende? Jeg syns kattemetaforen er svært talende.

Terningkast 2 eller 6[9]

Ferskenen og den besværlige sabbaten

Kriminalroman. 11 s. Gyldendal 2018

Religiøs mystisisme møter minimalisme i Ferskenen og den besværlige Sabbaten. Romanen er også en thriller som byr på en heseblesende kamp mot en uberegnelig klokke. Funker det? Ikke etter min mening. Temaet blir for stort og formen for stutt. Brandeggen skal ha ros for å formidle original innsikt i jødedommen og for at han våger å trekke Ferskenen til avgrunnens kant[10]. Romanen tegner også et av de mest foruroligende skurkeportrettene i serien. Problemet er bare at Ferskenen ikke kommer til sin rett i et så underfundig plot. Det spørs om ikke Brandeggen gaper over for mye i den lengste romanen om Ferskenen.

Terningkast 2

Ferskenen på ferie i Danmark

Kriminalroman. 7 s. Gyldendal 2018

Ferskenen og Danmark! Jeg sier ikke mer. I Ferskenen på ferie i Danmark er Brandeggen helt plutselig på sporet igjen etter en tung periode. Romanen er effektiv og eventyrlig. Den er ikke uten dybde, og de danske omgivelsene er forfriskende. Noe av mørket fra de foregående romanene fungerer effektivt som bakteppe. Hvorfor reiser ikke ferskenen mer enn han gjør? Knallgod krim.

Terningkast 5

Ferskenen og den frekke morderen

Kriminalroman. 8. s. Gyldendal 2018

Ferskenen og den frekke morderen er en uutholdelig spennende, psykologisk thriller, en intellektuell kamp der ferskenen trekker det lengste strået til slutt. Eller gjør han det?

Terningkast 4

Ferskenen og den uregjerlige urinen

Kriminalroman. 8 s. Gyldendal

Ferskenen og den uregjerlige urinen er ikke like motbydelig som den høres ut, men det er ikke langt unna. Ferskenen er i tydelig ubalanse. Ubalansert er også skrivekunsten. En utypisk ferskenenfortelling, som havarerer på verste tenkelige vis.

Terningkast 1

Ferskenen kommer for sent

Kriminalroman. 6 s. Gyldendal 2018

Et episk skjebnedrama. Den siste i rekken av bøkene om ferskenen som det virkelig er verdt å lese, aller mest på grunn av den personlige tragedien som utspiller seg mellom linjene. Denne regntunge romanen er kun undertekst.

Terningkast 5

Ferskenen får trøbbel med myndighetene

Kriminalroman. 1 s. Gyldendal 2018

Det er egentlig ikke noe å utsette på romanen Ferskenen får trøbbel med myndighetene. Den er bare litt kort; det er det eneste. En bok det er vanskelig å legge fra seg før man har lest den ferdig, for å si det på den måten.

Terningkast 4

Bonus: Min anmeldelse av Konglomeratisk pust

[Avantgardistisk] roman. 2322 s. Gyldendal 1992

Denne romanen får deg til å stille spørsmål ved alt, særlig ved hvorfor du har brukt 74 timer (fordelt over fem dager) på å lese den. Problemet er at når du stiller spørsmål ved alt, stiller du egentlig ikke spørsmål ved noen som helst (?).

Terningkast Ω[11]

Slank murstein

Avsluttende kommentarer

Jeg har lest ferskenenromanene til Frode Brandeggen slik de står i Gyldendals utgivelse: Ferskenen, samlede verker. Boken er utstyrt med sluttnoter av annotatøren, Bruno Aigner. Jeg har alltid vært svak for Aigners annotering. Vanligvis er han mer måteholden i sitt håndverk enn tilfellet er ved denne utgivelsen, men han utbroderer heller ikke her mer enn strengt tatt nødvendig. Han er følsom og subtil der det trengs, ikke som andre annotatører vi kjenner så alt for godt, ikke som... Ja, dere vet nok hvem jeg tenker på.

Verkets redaktør (er det ikke sånn å forstå?) er forøvrig den eminente, norske forfatteren Johan Harstad. Han gjør en framifrå jobb. Ikke noe å si på den jobben der, nei. Han ga i alle fall meg en riktig hyggestund og jeg ser fram til mer fra den kanten[12].

---

[1] Brandeggen døde samme år som en annen smal forfatter som gikk til krimmen, den noe mer kjente Anthon Bruun (1969-2014).

[2] Jeg bryter for anledningen prinsippet på denne bloggen om ikke å gi terningkast til bøker jeg skriver om, og byr på kast i alle valører som ekstra krydder til anmeldelsene.

[3] Jeg innser at jeg saboterer mitt eget blogginnlegg fullstendig, og begår en slags parallellbrøler med Brandeggens, når jeg kommer med den beste anmeldelsen først og på den måten tar bort spenningskurven i hele innlegget. Men jeg kan ikke juge. Fersken får snusen i det er Brandeggens beste roman. Sånn er det bare. Kunne jeg anmeldt den til slutt for å tilføre mer dramatisk nerve? Ja, det kunne jeg.

[4] Bare smak på den tittelen.

[5] Da er Konglomeratisk pust tatt med i betraktningen.

[6] Jeg har ikke glemt at romanene aldri har fått redaksjonell behandling i et norsk forlag, men allikevel. Brandeggen har fungert utmerket som sin egen redaktør så langt. Hvorfor svikter han her?

[7] Hadde nok blitt en sekser på denne. Hadde det ikke vært for at Ferskenen får snusen i det er for god og setter en uoppnåelig standard.

[8] Har lest den 8 ganger. Derav sluttnote 8(?).

[9] Alt etter hvordan man ser det.

[10] Dette med Brandeggen og kanter er utførlig kommentert i noteapparatet til Gyldendals utgivelse Ferskenen, samlede verker.

[11] Her har jeg benyttet meg av en terning fra brettspillet The Alchymist.

[12] Se fotnote 10.