Virkeligheten bor i detaljene


Om hvordan enkelte av tekstens detaljer på en og samme tid inngår i etterforskningen, skaper gjenkjennelse, gir pusterom og fungerer tilslørende i Katharina-koden av Jørn Lier Horst.

I det første kapittelet av Jørn Lier Horsts roman, Katharina-koden, presenteres leseren for en hverdagshistorie i kriminalfortellingens speilvendte form. Politietterforsker William Wistings tanker kretser rundt det som er romanens egentlige krimgåte, den uforklarlige forsvinningen til Katharina Haugen, som fant sted tjuefire år før romanens hovedhandling. Wisting har saksmappene stuet bort i klesskapet, dette hverdagsmonumentet hvor folk henger fra seg skjortene. Han tar papirene fram en gang i året og leser gjennom dem.
"Beretningen om barnebarnet og pennen speilvender krimfortellingen. Her er etterforskeren Wisting selv den skyldige."

Oppslukt av funderinger får Wisting besøk av datteren, Line og barnebarnet, Amalie. Line har fått parkeringsbot. Hun viser den til faren: Line sukket, stakk hånden i veska og dro fram en gul plastremse med en rask bevegelse. Leppestift, kulepenn, en tyggegummipakke og annet rask fra veska fulgte med. Rasket som her faller ut av veska virker som mer eller mindre tilfeldige gjenstander teksten nevner i forbifarten, men i en kriminalroman er detaljene sjelden uten betydning. Line ber Wisting passe Amalie, mens hun skal ut en tur. Alene med barnebarnet begynner Wisting å lese i Katharinasakens dokumenter og glemmer barnebarnet som leker på gulvet. Da han endelig kaster et blikk på jentungen, blir han oppmerksom på forbrytelsen: Hun var helt blå rundt munnen. I hånden holdt hun en kulepenn. Hun hadde bitt hull på den, og blekket rant nedover hånden hennes. Forbrytelsen er i dette tilfellet todelt. Wisting har ikke passet godt nok på lille Amalie. I det er han utvilsomt skyldig. Samtidig har en penn havnet på gulvet. Amalie har tygget på den og fått blekk i munnen. Hvordan denne pennen har endte opp der og hvem som har skyld i det, er mer uklart. 

Da Line kommer tilbake for å hente datteren, ser hun blåfargen rundt barnets munn og er misfornøyd. Wisting forsøker å vri seg unna ved å antyde at det er Lines egen penn datteren har fått tak i. Han minner henne på rasket som falt ut av veska, innbefattet pennen. Saken får sin oppklaring alt i første kapittel, da Wisting etter datterens avskjed undersøker den istykkerbitte pennen og finner ut at den ikke kom fra datterens veske, men er en av hans egne. Beretningen om barnebarnet og pennen speilvender krimfortellingen. Her er etterforskeren selv den skyldige. Wisting er også den som leder Line vekk fra oppklaringen ved å tillegge en viktig detalj (penn som faller ut av veske) feil betydning.

I virkeligheten et detaljer svært ofte betydningsløse. Hver enkelt bil du passerer på veien til jobben, er sjelden mer enn en bil i rekka; en pipe er en pipe; en spade er bare en spade når du graver med den.  

Et sted i sin gjennomlesning av Katharinasakens dokumenter gjør Wisting en oppdagelse som virker bagatellmessig. Et ord mangler i en setning, sånn at den er ufullstendig. Wisting har lest setningen mange ganger før, men ikke bitt seg merke i den ortografiske feilen, for som han tenker: Når han leste gjennom, ble hjernen lurt til å tro at ordet sto der, fordi man strengt tatt ikke leser ord for ord, men lar blikket flyte gjennom setningen.

I begynnelsen av romanen kan det virke som om forsvinningssaken som har plaget Wisting i alle disse årene består av en ansamling av løsrevede detaljer uten sammenheng. Det ene saksdokumentet er det andre likt: Det inneholdt ingen vesentligheter eller interessante detaljer, men hver gang han leste det, eller hvilket som helst annet dokument, fikk han den samme forestillingen om at denne gangen ville han oppdage en detalj han tidligere hadde oversett, eller tolke det som sto der i en ny og klargjørende sammenheng. 

Katharinasaken er et puslespill med tusen biter, strødd utover gulvet og ispedd en og annen bit som ikke tilhører helheten. Akkurat som Wisting selv er ikke leseren i stand til å se den klargjørende sammenhengen. 


"I Horst fiksjonsverden er det få fullstendig meningsløse opplysninger..."

Vi får en kort beskrivelse av huset der Katharina bodde: Det var skog på alle kanter. På et av bildene glitret Kleivertjernet i bakgrunnen. Selve huset lå på en liten høyde, omtrent hundre meter fra veien. Det var brunt med hvite karmer, grønn dør og tomme blomsterkasser under vinduene. Vi mistenker at husets øde beliggenhet kan spille en rolle i saken og muligens sier de tomme blomsterkassene noe om den forsvunne kvinnens sinnstilstand. Men hvilken betydning har det at huset er brunt med hvite karmer og grønn dør? Sannsynligvis ingen. 


En ubetydelig detalj?
Romanens skildring av husets innside tar oss nærmere mysteriets kjerne, men følger i hovedsak det samme mønstret. Vi får vite om en koffert på senga og en kode notert på en lapp, selveste Katharina-koden. Vi skjønner såpass at disse detaljene kommer til å spille en avgjørende rolle utover i fortellingen, det samme gjelder for en rekke andre observasjoner som gjøres i teksten. Hva med bøkene som er tatt ut av bokhylla? At noen har tatt dem ut før eller rett etter Katharina forsvant er ikke uviktig, men titlene da? Det er snakk om romaner: Mengele Zoo, Alkymisten og Hvite niggere. Titlene og det faktum at Wisting har lest nettopp disse bøkene selv en gang (før eller etter forsvinningen?), sier oss muligens noe om enten Katharinas, Wistings eller Jørn Lier Horsts litterære smak eller avsmak, men blir de oppklarende for mysteriet? 

I kapittel to møter vi Wisting midt i trafikken med biler foran og bak og regn mot frontruta. Bilen hans befinner seg som skrivefeilen i saksdokumentet fra første kapittel i et slags limbo, et sted som blikket glir uoppmerksomt forbi. Tankene til Wisting er også glidende. Han blir stående for lenge stille og blir tutet på av bilen bak, som derfor plutselig fanger oppmerksomheten hans. Disse bildene av detaljer, som stadig kommer og går i oppmerksomhetsfeltet, preger innledningen på romanen. 

Vel framme på jobben blir Wisting sittende og tenke igjennom dagsplanen. Han hadde et budsjettmøte klokka ti og skulle gå gjennom restanselister sammen med en av politiadvokatene. I tillegg måtte han komme med innspill til en konsekvensanalyse for etterforskningsavdelingen når politidistriktet skulle slås sammen med nabofylkene, men det kunne vente til etter møtet med Martin Haugen. Restanselister? Konsekvensanalyse? Vi blir nysgjerrige. Hvorfor er disse opplysningene en del av fortellingen? Har forfatteren tatt dem med i teksten ubevisst og uten baktanker? I Horst fiksjonsverden er det få fullstendig meningsløse opplysninger, men tenk om det er sånn at opplysningene som fremstår som unødvendige ved første øyekast, egentlig fyller en helt annen litterær funksjon enn å bidra til mysteriets oppklaring.


"Horst kriminalromaner er fiksjoner med referanse til virkelighetsuniverset og den hverdagen han selv kjenner fra sin tidligere karriere som politietterforsker."

I mange avisintervjuer og artikler har Jørn Lier Horst gjort seg til talsmann for den realistiske kriminalromanen. Horst kriminalromaner er fiksjoner med referanse til virkelighetsuniverset og den hverdagen han selv kjenner fra sin tidligere karriere som politietterforsker. Som forkjemper for realisme i litteraturen stiller Horst seg dermed i en tradisjon som går tilbake til de realistiske forfatterne fra slutten av attenhundretallet. En av dem er den store, franske virkelighetshøvdingen Gustave Flaubert (1821-1888). 

Barthes i virkeligheten 
Den franske litteraturteoretikeren Roland Barthes (1915-1980) spør i artikkelen ”Virkelighetseffekten” (1968) om de ubetydelige detaljene i en tekst har litterær verdi? Blant annet trekker han fram en beskrivelse av en av Madame Aubains stuer, som vi finner i novellen ”En enkel sjel” (1877), skrevet av nettopp Flaubert: ...på et gammelt piano, under et barometer, lå en stabel esker og kartonger. Det gamle pianoet forteller oss noe om eierens borgerlige stand, eskene og kartongene viser til uorden og mulig forfall, men hva med barometeret? Kanskje sier det oss noe om en viss interesse for metrologi og vitenskap. Barthes utgangspunkt er at barometeret ikke peker på noe som helst. Det er en detalj som leseren enten overser eller kun betrakter som fyllstoff. Har det likevel en betydning i teksten? Barthes svarer at barometeret er med som et stykke virkelighet. Videre kommer han til at barometeret ikke er den umiddelbare virkeligheten. De realistiske detaljene i fortellingen er koder som ikke er, men betyr virkelighet. Barometeret skaper en virkelighetseffekt. Barthes begrep om virkelighetseffekten fungerer som en kritikk av realismens ambisjon om å beskrive verden slik den er. Tekstens virkelighet inngår som en kode i en konstruert helhet, som følgelig kan dekonstrueres. Slik peker Barts artikkel framover mot den bevegelsen i litteraturvitenskapen som vi kaller poststrukturalismen, som Barthes senere delvis ble en del av. 

En kriminalroman er en fortelling om etterforskningen og oppklaringen av en forbrytelse, et puslespill der alle bitene ideelt sett har en plass i helheten. Men romanens helhet er alltid noe mer enn oppklaringen av forbrytelsen. I grove trekk kan vi si at kriminalfortellingens detaljer tilhører tre kategorier: De som er en del av etterforskningen og inngår i oppklaringen; de som er en del av etterforskningen, men viser seg å ikke inngå i oppklaringen, herunder villspor og avledninger; til sist har vi detaljer som ikke har betydning for selve etterforskningen, men likevel er en del av fortellingens struktur. Strengt tatt hører bare detaljer av sistnevnte kategori til den typen vi kan klassifisere som rene virkelighetseffekter.

"Krim kan være detaljenes kunst."

Interessant er det likevel å merke seg at detaljene kan ha flere funksjoner. Pennen som faller ut av veska fungerer, i alle fall for Wisting, som et villspor når han anklages av Line for uaktsom medvirkning til blekksøling. Hva med leppestiften og tyggegummien som faller ut samtidig? De er åpenbart med som et stykke virkelighet, men i en krimgåte har de også en avledende funksjon. Om kun pennen hadde falt ut av veska ville leseren tidligere blitt oppmerksom på dens betydning. I en krimroman kan virkelighetseffekten altså fungere tilslørende, da den drar leserens oppmerksomhet vekk fra det bakenforliggende plottet, som er av en mer åpenbart konstruert karakter. Kanskje kan vi si at dette er tilfellet med de tre romantitlene som nevnes fra sakspapirene i Katharinasaken. Er titlenes funksjon i teksten den at de skal skifte leserens fokus bort fra selve bøkene, betraktet som objekter i etterforskningen? Og hva med fottøyet i gangen? Et par grå joggesko, brune støvletter og et par tresko, sammen med mannens store sandaler og arbeidsstøvler. Har alle disse skoene og støvlene noen betydning for etterforskningen? Har noen av dem det? Er de bare koder for virkeligheten eller er de koder som fører til sakens oppklaring? Krim kan være detaljenes kunst. Horst kjenner til dette fra sitt virke som politimann. Kanskje er detaljmangfoldet i seg selv en virkelighetseffekt. 

De mest dagligdagse detaljene i Katharina-koden er koder ikke bare for virkeligheten, men mer presist for dagligliv (tyggegummi) og jobb (restanselister). Dette virker kanskje som uinteressante temaer i
Jobb mer spennende enn sex
møtet mellom tekst og leser. Ikke om man skal tro Jodie Archer og Matthew L. Jockers, forfatterne av den litteratursosiologiske boken The Bestseller Code. Her foretar forfatterne en datastøttet, strukturell studie av samtlige bøker som har nådd New York Times bestselgerliste de siste årene. Blant en rekke funn viser de blant annet hvilke temaer som forekommer oftest i en bestselgende roman. Nei, det er ikke sex, og bare under visse forutsettinger er det vold. Langt mer populært er temaet jobb, for ikke å snakke om dagligliv. Folk som sitter tilbakelent i en sofa og småprater om sine daglige gjøremål er noe leserne ikke får nok av.

Kriminalromaner er spenningsdrevne. Enten det dreier seg om ytre eller indre spenning, skal leserne være med på en reise der usikkerhet og uoppklarte mysterier er et viktig element. Slik er det også i Katharina-koden

Man kunne jo fristes til å tro at ubetydelige detaljer demper spenningen i en fortelling, men spør deg selv hva fortellingene om Harry Potter ville vært uten oppholdsrommet på Griffinghuset, julefeiringene hvert år, Hiet til familien Wiltersen, eksamener og loslitte lærere. Og hva med Hobittene i Ringens Herre? Er ikke disse skapningen nettopp dagliglivets representanter, små øldrikkende og pølsetyggende mikrokosmos, som den store verdenen dreier omkring? 


"Katharina-kodens litterære univers er ikke virkeligheten."

Detaljer betyr virkelighet, det betyr dagligliv, men om vi inntar leserens posisjon ser vi at det betyr mye mer, nemlig pusterom, steder der man kan stanse og reflektere, føle på spenningen. Ikke minst gir detaljene rom for gjenkjennelse. 

Katharina-kodens litterære univers er ikke virkeligheten. Likevel gjenkjenner vi tydelig virkeligheten når vi leser Horst. I vårt liv inngår detaljene på mye av den samme måten, noen er uforklarlige, noen er oppklarende, noen har stor verdi for oss, mens andre bare er der som en del av den ytre verden. I den forstand er Horst en virkelig realist. 

En del av kritikken mot krimlitteraturen bunner i at romanene består av for mange oppklarende elementer og for få virkelig ubegripelige. En krimroman er en lukket enhet der alt går opp til slutt, alt har en mening. Slik sett er krimromanen den strukturalistiske leserens våte drøm. I min lesning av Horsts roman har jeg kun hatt fokus på detaljene i teksten og ikke fortellingens større hendelser. Om løsningen på romanens Katharinakode til slutt oppklarer hele teksten og finner en plass til alle brikkene i det narrative pulsspillet, overlater jeg til leseren å finne ut av. 

Spørsmålet om krimromaner bør tilstrebe å være mindre fullkomne og således, i en helt annen forstand, ligne virkelighetens verden, er kanskje et spørsmål for et senere blogginnlegg.

Kommentarer

  1. Veldig verdifulle refleksjoner for meg som er i ferd med å skrive min første krim. Jeg liker spesielt å høre at krim kan ha noe ubegripelig i seg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hyggelig å høre. Tanken er å skrive flere tekster med fokus på krimhåndtverket. Gøy å høre at du skriver. Håper å se deg som en kollega snart.

      Slett
  2. Fint innspill - det er viktig at kriminal-romaner ikke bare blir lettlest underholdning. Krim som gir litt "hjerne-trim" og ansporer til ettertanke er inspirerende lesing - åpne "løsninger" kan også ofte gi leseren anledning til ytterlige refleksjoner.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ikke sant, Randi. Tenker at krimromaner stort sett har de samme mulighetene som andre romaner; det er bare opp til oss krimforfattere å gripe dem. Ellers hyggelig at du stakk innom bloggen min. Håper å se mer til deg. 😊

      Slett
    2. Ja, skal titte innom av og til - regner med det kommer noen litterære drypp fra en dreven krim-forfatter også.

      Slett
  3. Jeg liker best kriminalromaner som viser psykologisk innsikt og god menneskekunnskap. Slik at både overgriper og offer blir så realistiske at du tror på dem. Da blir det mer enn bare underholdning. Noterer meg bloggen din på blogglista mi!

    SvarSlett
    Svar
    1. Høres ut som du liker god krimromaner. 😊

      Slett
  4. Når du leser kriminalromaner, hva er det du mener skiller de gode fra de fantastiske?

    SvarSlett
    Svar
    1. Oi, godt spørsmål, og vanskelig å besvare. En fantastisk krim setter seg under huden på deg. Det kan handle om uforglemmelige karakterer eller en urovekkende atmosfære eller at fortellingen reiser spørsmål som er større enn selve plottet. Originalitet, både språklig og fortellerteknisk, er også viktig for meg. Jeg syns ofte de aller mest interessante krimromanene ligger litt i utkanten av sjangeren, som f.eks Margareth Atwoods, Alias Grace (1996). Spørsmål som handler om kvalitet kommer jeg nok innom fra tid til annen på bloggen her, men det viktigste vil nok være å fortolke, lete etter innsikt og berøre interessante litterære temaer, uten å felle dom over romanene i alt for stor grad.

      Slett

Legg inn en kommentar