Is over varme følelser

Er det en bekjennelse? Er det en dagbokroman? Er det en krim? Er det en flørt med det gotiske? Er det en historisk roman? Ja, takk, alt det der, og enda noe til. 

Den russiske litteraturteoretikeren og språkfilosofen Michail Bachtin sier om romansjangeren at den er den eneste sjangeren som fortsatt er i tilblivelse. «Romanens sjangerskjelett har ennå ikke herdet og vi kan ennå ikke forutse alle dens plastiske muligheter.» En annen måte å formulere dette på er at romanen er en stjernetåke der beslektede sjangere til stadighet smelter sammen og lager ukjente konstellasjoner. Nettopp det skjer på det mest stillferdige vis i Ingebjørg Berg Holms bemerkelsesverdige andre roman Barføtt over isen. Romanen demonstrere også at alle romaner er tekster om mennesker i bevegelse i tid og rom, foran og bak slør. Men først en hustrig tur innom Schubert.

Det fortelles at den østeriske komponisten Frantz Schubert (1897-1928) en høstkveld året før han døde samlet en vennegjeng for å fremføre for dem en syklus uhyggelige sanger etter tekster av Wilhelm Müller. Schubert satt alene ved klaviaturet og sang den dystre og hypnotiske Winterreise til blandet mottagelse blant vennene. Til tross for lunkne tilbakemeldinger holdt Schubert fast ved at sangene hadde berørt ham dypere enn noe annet han hadde skrevet, og at folk også ville komme til å like dem med tiden. Syklusen beskriver en forvillet jeg-persons reise gjennom et frosset landskap mot ensomhet og fortvilelse. En vandrer legger bak seg en tapt kjærlighet og streifer gjennom vinternatten, blir jaget av glefsende bikkjer, tar seg gjennom kirkegårder, besøker dype grotter og ender til slutt opp hos lirekassemannen som står barbeint på isen og spiller for ingen. Som med romanen til Holm er fortolkningsmulighetene mange. Man kan lese dette som et oppgjør med romantikken, der den før så forlokkende naturen har frosset til is. Sangsyklusen kan i ettertid forstås som et frampek mot en moderne forståelse av jegets ensomhet. Det eneste mennesket vandreren snakker til er den stumme lirekassemannen: «Merkelige gamle, kan jeg gå med deg!». Schubert var glad i eventyr. Kanskje hadde han også lest den nesten samtidige fortellingen til Mary Shelley (1797-1851) om doktor Frankenstein og monsteret hans (1818). Den gotiske litteraturens fascinasjon for det groteske og fordreide, for fangenskap og forfall, kommer tydelig til uttrykk i Winterreise. 

Også i Barføtt over isen er den gotiske litteraturens symbolverden hjertelig og dystert tilstede. Nettopp Schuberts sang om lirekassemannen spiller i norsk oversettelse en sentral rolle i romanen, men her finner vi også mer eller mindre forrykte kvinner innelåst i tårn, skamferte katter og billedlig talt monstrøse hemmeligheter. Men la det gotiske ligge for nå. 

Romanteksten består av dagboknotatene til lensmannen i Hurum, Thomas Tinnvik i tidsrommet 29. september 1875 til 14. april 1876. Disse nedtegnelsene suppleres med i alt åtte brev skrevet av en jomfru Parelius. Dermed er det nokså åpenbart at teksten tangerer søskensjangrene brev- og dagboksromanen. Men først litt om bekjennelser.

Nevnte Bachtin viser i en artikkel kalt «Kronotopen» hvordan den antikke selvbiografien utviklet seg via stadier, fra en helhetstenkning i Athen, der subjektet vanskelig kan skilles fra bytorgets offentlige liv, via en sterkere fokus på familietilknytning i romertiden, videre mot de såkalte consolationes eller trøstetaler, der en ny holdning til subjektet framkommer. Augustin, som med sine Bekjennelser er en eksemplarisk representant for dette nyfødte litterære subjektet, beskriver formen som «ensomme samtaler med meg selv.» Men ennå skulle det gå lenge før den frie subjektive tanken fikk plass i fiksjonslitteraturen. Når brevromanen først fikk sitt gjennombrudd på 1600-tallet var det nettopp fordi man søkte nye og troverdige måter å formidle menneskets indre tankeverden på og romanformen skulle raskt gli fra sitt allmenne utgangspunkt til å bli fødestue for fiktive litterære karakterer.

På mange måter er Thomas Tinnviks dagbok nettopp en trøstetale, og en indre samtale han fører med seg selv. Lensmannens formål med skrivingen ser innledningsvis ikke ut til å være helt bestemt: «Jeg bør altså ikke sløse bort tiden på å skrive dagbok. Det har uansett ikke hendt noe av interesse.» Denne mangelen på interessante ytre hendelser ser derimot ikke på noen måte ut til å stanse ham fra å skrive. Altså må vi slutte oss til at skriveimpulsen kommer fra et sted inne i ham. Gradvis blir også hendelsene i omverdenen mer interessante enn Tinnvik først hadde trodd.

Gjennom dagboka blir leseren kjent med jomfru Parelius i tårnet og de andre beboerne i hennes palasslignende villa: Enkefru Ritter og hennes datter, frøken Ritter. Til jul kommer Lucilius Blom, som er barnebarnet til fru Ritter og frøken Ritters nevø, på besøk. 

Dagboken i Barføtt over isen fremstår som en speillek mellom det ytre og indre. Viktigere enn selve leken er alt det lensmann Tinnvik holder tilbake. I en lesing av Rousseaus Julie, eller den nye Hélloïse viser den sveitsiske litteraturforskeren Jean Starobinski at Rousseaus brevroman befinner seg i spenningsfeltet mellom det umiddelbare og det usigelige, mellom gjennomsiktighet og det fordekte. Slik forholder det seg også i Barføtt over isen. Når vi inviteres inn i Tinnviks dagbok opplever vi det først som om vi trer inn i hodet på lensmannen selv, men det tar ikke lang tid før vi stiller oss spørsmålet: Hvem er han egentlig? I Julie sier Rousseau at i den fiktive fremstillingen av en litterær karakter, må alle kunne gjenkjenne mennesket. Med mennesket mener Rousseau i denne sammenhengen det ekte, naturlige mennesket, befridd fra samfunnets normer. Han peker mot en ikke mediert, åpenbar menneskelighet. Den som leser Barføtt over isen innser ganske raskt at det er nettopp et slikt menneske Tinnviks dagboktekst skjuler. Lensmannen skjuler sin egen natur. Han er fanget i sin egen dagbok.

"Det ligger et lag is over teksten; noen steder er isen gjennomsiktig og glassklar, andre steder har den rimet til og skjuler meningen under."

Med denne tanken ledes vi videre mot muligheten for å lese romanen som en gåte. Kriminallitteratur er i følge Store norske leksikon fortellinger om etterforskningen og oppklaringen av en forbrytelse. I standardformelen tar krimfortellingen fatt omkring et drapstidspunkt, gjerne med en telefon, et skrivebord, en flaske brunt brennevin og en sliten etterforsker som viktige ingredienser. Alle som leser en sånn krim vet da også at det befinner seg en fordekt historie bak den etterfølgende etterforskningen, der foranledningen for drapet først kommer fram i fortellingens siste parti, det som kalles avsløringen. En krimroman forteller altså vanligvis den egentlige begynnelsen på historien mot slutten av fortellingen. Det er ikke helt sånn i Holms roman. 

I moderne krim har det oppstått andre måter å tildekke forbrytelsen på enn ved å manipulere kronologien. En variant er at fortellingen føres i pennen av en såkalt upålitelig forteller. Grepet er i og for seg ikke nytt og kan minst spores tilbake til Agatha Christie og hennes roman, Drapet på Roger Ackroyd. Men Tinnvik er ikke egentlig en upålitelig forteller. Han er imidlertid lukket i en sånn grad at han ikke betror sine innerste hemmeligheter til sin egen dagbok. Som en følge av lensmannens innesluttede vesen og fordreide fokus, blir vi lenge svevende i det uvisse. Har det i det hele tatt skjedd noen forbrytelse her? Katter blir drept, jo da. Tinnvik hinter selv til sin egen etter sigende utilgivelige fortid. Han er åpenbart i ferd med å gjennomføre et slags indre, muligens fatalt oppgjør med noe eller noen, men vi kommer langt ut i romanen før et menneske faktisk dør. 

Den ubehagelige følelsen det manglende fokuset i etterforskningen gir forsterkes av dagbokformens særegne temporalitet. Når Tinnvik fører inn sin beretning vet han rett og slett ikke hva som vil skje neste dag. Både han og vi som leser er innestengt i dette mysteriet og ingen av oss vet hvor utgangen er. 

Når så et dødsfall først inntreffer, er ikke lensmannens første innskytelse at det har skjedd en forbrytelse, og det kan nesten virke som om teksten med overlegg styrer unna det som ofte utgjør hovedhandlingen i en krimroman, nettopp etterforskningen. Først langt inne i romanen begynner Tinnvik å snuse litt rundt, men da kun for å oppspore en bok, som har forsvunnet fra den avdøde jomfru Parelius rikholdige bibliotek av antikke mesterverk, en nokså verdifull utgave avTacitus annaler. 

Til tross for, eller på grunn av, den halvhjertete etterforskningen er romanen full av gåter. Den største gåten er Tinnvik selv. Bare langsomt gir fortellingen innblikk i hvem han er og hva som står på spill. Det er når han beskriver sine møter med Lucilius Blom, han kommer nærmest å lette på sløret. Den unge, utsvevende herr Blom er antagelig oppkalt etter den romerske satirikeren Gaius Lucilius, som er kjent for sine moralske og irettesettende satirer. Blom selv fremstår i Tinnviks fortelling ikke som et dydsmønster. Noe ved ham fengsler lensmannen i en sånn grad at han ikke får den unge studenten ut av hodet.    

De ytre og indre flokene i Tinnviks fortelling får en ny mening i den siste lesemåten jeg foreslår innledningsvis. En historisk roman er ikke en historiebok. Kanskje består den største forskjellen mellom de to variantene av historieformidling i at forfatteren av en historisk roman ikke skal belære, men snarere må forutsette et kompaniskap. En felles kunnskap er innforstått i møtet mellom forfatter og leser. De deler det samme perspektivet. Det er i lesningen av Barføtt over isen som en historisk roman vi oppdager at det finnes en annen forteller i teksten enn Tinnvik selv, en bakenforliggende allviter. La oss for enkelhets skyld kalle henne Ingebjørg Berg Holm. Hun er ikke som Tinnvik innkapslet mellom dagene i dagboken; hun ser hele fortellingen fra et fugleperspektiv, men ikke bare det, hun ser den fra vår tid, med et moderne 2018-tallsblikk, det samme blikket som leseren har. Aller mest tydelig er det i brevene til jomfru Parelius, som når hun skriver om sin sykdom. «Det viser seg at jeg selv har vært delaktig i nedbrytningen av min egen kropp. I mine nye legevitenskapelige bøker har jeg ironisk nok lest hvor skadelig det er for kvinner å lese for meget.» I avsnitt som dette kan man praktisk talt se for seg forfatteren og leserens megetsigende blikk der de møtes over hodet på bokens karakterer. 

I disse øyeblikkene av felles refleksjon, er det også vi løser mange av romanens gåter. Bortsett fra selve forbrytelsens mysterium, er det lensmannens innesluttethet og melankoli som skaper størst spenning i teksten. Saken er at når leseren først innser bakgrunnen for Tinnviks plagede sinn har vi samtidig funnet det sanne mennesket, som Rousseau snakker om, i denne romanen. Lensmannen er homofil, han er opplagt tiltrukket av Blom, og samtidig desperat etter å fortrenge disse følelsene. Så da forstår vi hvem som er innelåst i dagbokteksten, slik jomfru Parelius er innelåst i tårnet. Fordi vi leser dette i vår tid vet vi i samme tanke at Tinnviks homofili skyldes helt naturlige følelser, men at den i 1875 ble betraktet som en synd mot naturen og en forbrytelse. I fortsettelsen av denne tanken blir vi klar over at romanens bilder av innestengthet og fangenskap ikke er helt falmet i vårt moderne syn på homofil. Vi snakker fortsatt om det å komme ut av skapet; vi vet at nettopp mens vi leser, sitter det homofile mennesker verden rundt og skjuler sin egen seksualitet. Tinnviks selvmordstanker er ikke bare forståelige i den historiske konteksten, men i et universelt perspektiv.

En stilsikker forfatter

Romanen og den komplekse og ufullbyrdede romansen mellom Tinnvik og Blom slutter på vakreste vis, med et valg. Skal Tinnvik forbli fanget i samfunnets krav eller følge sin innerste natur? Vi ser ham stå stivnet og betrakte seg selv, en refleksiv figur, en slags allegori over menneskets splittethet. Og vi forstår at de to sidene i Tinnvik ikke forbindes av en kontrast, men av noe finere og lettere. Så stuper han ut i livet.

Barføtt over isen er en innfløkt roman der sjangerleken gir mening til innholdet. Det er en roman om bøker der litteraturen speiler virkeligheten og karakterer og hendelser speiler hverandre; her er døde katter, lite effektive selvmordsmetoder og romerske diktere. Det ligger et lag is over teksten; noen steder er isen gjennomsiktig og glassklar, andre steder har den rimet til og skjuler meningen under. Jeg er glad for at romanen aldri blir overtydelig og overlater høytsvevende analyser til nerder som oss lesere. Minst like glad er jeg for at lensmannen helt til slutt mottar et etterlengtet brev fra Amerika, og at vi dermed får et slags løfte om at fortellingen om Hurums sammensatte lensmann ikke er over.