Bobler, død og skaperkraft

«Det motsatte av lek er ikke alvor, men virkelighet», sier Sigmund Freud. Siri Pettersens lekende roman Bobla (2017), om den nevrotiske grinebiteren Kine (tolv år) er fortellingen om en virkelighetsflukt der alvoret til slutt vokser til dødelige proporsjoner.

Bokas virkelighet eller filleverden, som Kine kaller det, er Møllby: «den eneste byen i verden der innbyggerne bare har en hjerne på deling.» (Er litt usikker på hvordan det foregår i praksis, om de bruker den på rundgang eller samtidig).

Ordet møll i Møllby får meg til å tenke på nedstøvede klesskap. Et av litteraturhistoriens mest berømte klesskap finner vi i bøkene om Narnia av C. S. Lewis. Lewis' garderobeskap er selve kroneksempelet på portaler av den typen som til stadighet dukker opp i og utenfor den fantastiske barnelitteraturen, fra Pucks tryllestøv i En midsommernatts drøm (ca. 1595) via Alices harehull til Harry Potters perrong 9 ¾. Når Lucy i narniaseriens første bok (egentlig den andre), Løven heksa og klesskapet (1950), åpner skapdøra og nølende fortsetter forbi møllspiste tweedfrakker inn mot et snødekt landskap, tar hun skrittet fra virkelighetens verden til lekens grenseløse rom, nettopp på den måten Freud beskriver det. Portalen er et smutthull mellom motsatte universer, der uforenlige naturlover hersker, men hvor alvoret, eksistensens tyngde er konstant. Kanskje blir den til og med forsterket i romanenes eventyrverden.  

I Pettersens roman møter vi Kine for første gang liggende på en benk på kirkegården. Møtet mellom et høyst levende barn, med et rikt indre liv og dødssymbolikk, gravsteiner og kråker fører umiddelbart tankene mot Neil Gaimans utsøkte The Graveyard Book (2008). Den romanen bekrefter det kjente ordtaket om at det kreves en hel kirkegård for å oppdra et barn. Nobody Owens vokser opp i en verden befolket av skrømt, en verden som er tryggere og mer fornuftig enn den livsfarlige virkeligheten utenfor kirkegårdsporten.

Kines søken mot døden er en slags mental øvelse for å finne nettopp trygghet og likevekt, et indre eksil fra filleverden der benker ikke blir malt, mødre maser som måker og man må utholde finurlige torturmetoder, som svømmetimer. Men Kine ønsker ikke bare død for seg selv. «Herregud, hun håpet de bare døde alle sammen … Kine snurpet munnen. Hun kunne nesten smake tanken. Syrlig og slem. Deilig tanke. Og den hadde ingenting med svømming å gjøre. For det tenkte hun ikke på. Overhodet ikke.» Kine drømmer ikke som andre barn om at verden stopper opp eller at hun blir usynlig. Hun ønsker helt konkret at alle dør. Eller gjør hun egentlig det? Vi – skarpe lesere som vi er – har alt fått en snikende mistanke om at det hele kanskje har en god del med svømming å gjøre likevel, og med en viss Jarle og en juleforestilling der rekvisittene består av englevinger. Kine er mange ting, men en engel er hun så visst ikke.

"Som portal betraktet har bobla noen særegenheter."

Gjennom en finurlig veksling mellom fri indirekte tale og direkte tankestrømmer lar romanens tilbaketrukne forteller oss bli kjent med en sammensatt karakter uten full selvinnsikt, en slags symbiose mellom lillebror og Karlson på taket, opprører, selvbedrager og trygghetssøker, en som ønsker å gjemme seg bort og samtidig bli sett. Alle Kines tanker leder innover i henne selv. Og når fortellingens klesskap dukker opp, viser det seg fort å ikke være åpningen mot en utstrakt og forunderlig verden. På kirkegården finner Kine en boble, et lukket rom der bare hun har innpass.

Etter at bobla har vokst til størrelse med et middels jenterom og Kine har tatt bolig i den, finner hun den fredfulle uvirkeligheten hun har lengtet etter. Inni bobla kan hun gjøre som hun vil. Der plager ingen henne (minst av alt den dusten Jarle). Der er hun den eneste i live. Døde ting kan tas med inn, som mobiltelefonen, lassevis av godteri og skjelettet etter Kines avdøde katt, den første Tipsi. Men filleverden, det brysomme livet og all den virkeligheten som er knyttet til det, er på beleilig vis utestengt.

Helt alene et ikke Kine i bobla. Den er befolket av «En dukke. En liten filledukke. Eller mer en slags fæl, hjemmelagd bamse, bortsett fra at hodet var formet som et dødninghode. Og hele dukka var viklet inn i strimler. Mest av alt lignet den en feit mumie. For en sykt snål greie …» Denne dukka som ytre sett føyer seg inn i tekstens frigjørende dødsdyrkelse, skal etterhvert vise seg å inneholde mer virkelighet enn godt er, eller egentlig akkurat passelig med virkelighet.

Bobla kan bevege seg i den virkelige geografien. Kine lærer seg å styre den dit hun ønsker, under vann, gjennom skyene og gjennom vegger (auda!). Hun drar på gatekjøkken og hyttetur. En annen forbindelse finnes også til virkeligheten. Kine kan ønske seg ting; faktisk alt mulig, så lenge det ikke er liv i det. Bobla innfrir ønskene ved å rappe dem fra omverdenen. Så når Kine ønsker seg en tiara, så får hun det. Det er bare det at den engelske samlingen av kronjuveler ender med en tiara i minus. Bobla er, som de gullbuksene noen av oss (gamlinger) husker fra svensk barne-tv på syttitallet, en tyv. Og Kine er mange ting, ikke en engel, men langt fra noen tyv.

Som portal betraktet har bobla noen særegenheter. For det første lukker den seg. Dette er ikke helt uhørt i portalenes morfologi, noen portaler står åpne til enhver tid som spor 9 ¾, mens klesskapet til Lewis låser voksene ute. I begynnelsen av fortellingen kan Kine tre inn og ut av bobla, men til slutt lukker den seg omkring henne og blir ugjennomtrengelig også for Kine. Boblas mest utpregede egenskap er likevel at Kine kan se ut av den. Jo da, her er Kine innkapslet i sin egen verden, men rett utenfor finnes livet slik hun kjente det. Og ikke bare det. Hun kan motta mobilsignaler og melde med venninner, hun kan faktisk etterhvert gå på skolen og utføre i overkant brutale hevnaksjoner mot bøller i klassen.    

Det blir etterhvert tydelig at bobla ikke er et fristed, men et strutsehull og en fangecelle. Når det også viser seg at den underlige samboeren til Kine, bamsen med dødsmasken, rommer vrakrestene etter Kines egne tabber i livet, hennes bidrag til virkelighetens utilstrekkelighet, er Kine i realiteten en fange i sitt eget mareritt. Hun kan se verden utenfor, men finnes det en vei tilbake til den?

"Bobla er en bok om død, frihet, kreativitet, selvinnsikt, ensomhet og mot til å møte virkeligheten."

Skille mellom komedie og tragedie er ofte tynn. Ta for eksempel Shakespeares to nesten samtidige skuespill, En midsommernatts drøm og Romeo og Julie (ca. 1595). Begge handler om kjærlighetsforviklinger. I begge fortettes handlingstrådene i en dramatisk sverdkamp, men bare i Romeo og Julie ender bataljen fatalt og stykket virvler mot en tragisk slutt. I Drømmen oppløses ved tilfeldighetenes nåde konfliktene i komediens forsoning. Man kan tenke seg en utgang på fortellingen om bobla der Kines hybris medfører en tragisk utgang. Tenk deg henne innesperret der inne til evig tid sammen med tøydukka, selve inkarnasjonen av hennes tvilsomme tanker. En evig tragisk renselse. «Og verst av alt var bobla. Hun hadde rømt fra alt og alle, som om hun ikke var en del av verden. Hun hadde latt som om ingenting hun gjorde kunne påvirke noen, og det var den største tabben av dem alle.»

Men i oppklaringens time har selv den tidligere besnærende døden fått en annen mening og blitt noe truende. «Tenking var døden. Så snart hun tok pauser, dro blikket mot dukka uansett hvor mye hun prøvde å la være.» Heldigvis snor teksten seg mot en befriende oppklaring. Bobla sprekker. Og grinete Kine gjenforenes med en filleverden som ikke lenger virker like fillete.

I noen oppklarende partier balanserer teksten på grensen til det sentimentale. «Det var sant. De eneste ønskene hun hadde, var ting hun visste bobla aldri kunne gi henne. Tilgivelse. Trygghet. Venner. Mamma og pappa. Evnen til å gjøre færre feil eller å bare være flinkere til å forstå andres. Alt hun hadde pleid å irritere seg over, var ikke mer enn sand mellom tærne. Bitte lite og egentlig fint. Hva var vitsen med å hate engledrakter og svømming? Kalde kjøkkengulv og vekkerklokker?»

Siri Pettersen: En Allsidig kunstner

Bølla Jarle er i denne romanen Kines speilbilde. Der Kine rettet sine uavklarte, engstelige og opprørske tanker innover mot boblas fortettede sentrum, har Jarle latt sin svakhet gå utover andre. 

Man frykter en stund at Kines erkjennelsesreise ender i en klam omfavnelse av virkelighetens tilgivelige utilstrekkelighet. Men heldigvis blir det ikke helt sånn. Kines flørt med døden som mange steder i teksten er synonymt med kunsten og kreativitetens brutale ensomhet, får til slutt uttrykk i en heidundrandes og makaber juleavslutning. Kine er like kompleks og sammensatt ved romanens slutt. Hun er bare mer forsonet med livet. «Kine var i live. Intenst i live. Sansene var fulle av inntrykk. Lukter og lyder sloss om plassen. Hun sto på sine egne føtter, og de var koblet til bakken, som var koblet til grunnfjell, som var koblet til jordas indre. Tryggere kunne man ikke bli.»

Bobla er en bok om død, frihet, kreativitet, selvinnsikt, ensomhet og mot til å møte virkeligheten. Den følger og følger ikke den fantastiske litteraturens formel om flukt og tilbakekomst. Kine er en sammensatt og kontrastfull karakter. Kontrastfullt er også språket, der hver setning, hver tanke, synes å inneholde sin egen motsigelse. Leseren kommer underveis i lesingen i kontakt med aktuelle problemstillinger som matrealisme, overforbruk, forsøpling og det å skille mellom forbrukerlivets overflatiske oppheng i filleting og virkelige, dype kvaler.  

Jeg er ikke glad i å felle dom over romaner, men jeg sitter med en følelse av å ha lest en barnebok som kommer til å bli lest i mange år framover.