I 1932 ga den engelske forfatteren Aldous Huxley (1894-1963) ut romanen Brave New World. Dette er et verk fullt av originale påfunn, men også et verk som står forankret i flere av vår kulturs eldste skriftradisjoner; en profetisk tradisjon som minst strekker seg tilbake til Zaratustra og det gamle testamentets domsprofeter, en utopisk tradisjon som går lenger tilbake enn til Hesiod og de gamle grekernes gullalderdrøm, og en satiretradisjon som hadde sin første oppblomstring i romertiden. Brave New World er blitt beskrevet både som en anti-utopi, en allegorisk roman, en menippeisk satire, en sciencefictionroman, en profeti og en parodi.
Her finner vi referanser til Platon og Shakespeare, spark til Huxleys samtid, galgenhumor og en ambivalent blanding av fremtidsfrykt og fremskrittstro. Det er lett å overse at romanen er utformet som en mer eller mindre rettlinjet fortelling, og vi tenker heller ikke alltid på hvilken betydning dette har. La oss innledningsvis skissere tre, hver for seg, fruktbare lesninger av verket; en ser det som en profeti, en som en satire og en ser det i en transtekstuell sammenheng.
I forordet til 1946 utgaven av Brave New World skriver Huxley følgende: «[…] Brave New World is a book about the future and, whatever its artistic or philosophical qualities, a book about the future can interest us only if its prophecies look as though they might conceivably come true. » Huxley syntes med dette å gjøre seg til talsmann for dem som ønsker å betrakte Brave New World som et profetisk verk.
I en religiøs betydning av ordet profeti er det en fremføring av et guddommelig budskap av allmenngyldig karakter. De gammeltestamentlige domsprofetene kjennetegnes ved at de, på bakgrunn av anklager om urett og frafall fra troen, forkynner ulykke for sitt folk.
Brave New World kan betraktes som en profan domsprofeti hvor Huxley, med utgangspunkt i en kritisk og anklagende holdning til sin egen samtid, spår det som for mange vil fortone seg som en dyster fremtid for menneskeheten.
Huxleysitatet over går i retning av å antyde at enkelte detaljer i Brave New World er et forsøk på helt konkrete forutsigelser av et fremtidig samfunn. Og det er mange bemerkelsesverdige likheter mellom det samfunnet vi lever i, og det som fremstilles i romanen. I Brave New World gjenfinner vi – med bare litt hjelp av fantasien – fenomener som prøverørsbarn, genmanipulasjon, kloning, plastisk kirurgi, p-piller, lykkepiller, raveparties, dop-kultur, designer-mat, globalisering, treningsstudioer, masseturisme, reklameslogans, religiøs shopping og mangel på ledig tid.
Brave New World fremstår i dag som kanskje den mest treffsikre og aktuelle av de romaner om fremtiden som ble skrevet i første halvdel av det tjuende århundre. Men dette var kanskje likevel ikke Huxleys viktigste målsetning. I forordet fra 1946 konstaterer Huxley med et snev av gremmelse at han ikke har forutsett bruken av atomkraft i et fremtidig samfunn. Men han hevder at forglemmelser av denne typen ikke er av vesentlig betydning fordi: «The theme of Brave New World is not the advancement of science as such; it is the advancement of science as it affects human individuals. » Huxley peker på at verkets verdi ikke avhenger av en presis forutsigelse av utviklingen. Trekker vi dette litt lenger, kan vi si at verket ikke fremstiller direkte hvordan Huxley venter seg fremtiden, men snarere inneholder en del forutsigelser omkring mer abstrakte sider av det vitenskapelige fremtidssamfunnet og dets innvirkning på menneskeheten: Blir det et sunt og godt samfunn eller ikke; vil menneskelige verdier slik vi kjenner dem overleve? I dette gjenkjenner vi allegoriens figur, det abstrakte uttrykt i noe konkret.
Vi har antydet at Huxleys profeti er basert på en kritikk av hans egen samtid. Dette viser at veien fra en lesning av verket som en profeti til en lesning av verket som en satire ikke er så lang. Ved utgivelsen av Brave New World hadde Huxley alt etablert seg som en anerkjent satiriker, og hadde utgitt en rekke romaner med satirisk brodd, som for eksempel Crome Yellow (1921) og Point Counter Point (1928). Som satiriker står Huxley i en lang tradisjon som skriver seg tilbake til romertiden, og som har noen av sine fremste engelskspråklige representanter i Alexander Pope og Jonathan Swift.
 |
| H. G. Wells, en utopist av sin tid. |
Selv om alle disse tre måtene å lese romanen på, den profetiske, den satiriske og den transtekstuelle, hver for seg er autonome, er det også klart at de glir over i, og utfyller hverandre. Når dagens leser skal analysere satiren Brave New World er det ikke lett å skille det den sier om Huxleys tid, fra det den sier om vår tid. Kanskje er det ikke alltid ønskelig å opprettholde et klart skille. Som satire har Brave New World vist seg å ha en overraskende langvarig aktualitet. Dette sier også en del om verkets profetiske kraft.
Men la oss se nærmere på hvordan boka fungerer i en transtekstuell sammenheng da dette er en lesmåte som ofte blir glemt, men som kanskje er den som nærmest kan beskrive hva som står på spill i Brave New World. Romanen kan leses som en travesti på en lang utopisk tradisjon.
Ordet travesti har vi fra italiensk, og den opprinnelige betydningen er: omkledning. Sannsynligvis ble det brukt for første gang om et dikterverk i Giovambattista Lallis Eneide travestita (1634). I overført betydning spiller ordet på at et emne fra et originalt verk behandles i en annen form enn i originalverket. I travestien har emnet så å si skiftet klær. Krimentusiaster blant oss har kanskje alt lest Jo Nesbø nylig utkomne travesti der han i romans form omskriver Shakespeares drama, Macbeth.
I Brave New World er emnet idealstaten på samme måte som i utopisk litteratur fra Thomas More og fremover. Men isteden for å bli presentert i en filosofisk diskurs, med reiseskildringens utforming, som er vanlig i utopiske verker, blir idealstaten her presentert i en moderne roman.
At vi har å gjøre med en roman er et så vesentlig poeng at jeg har valgt å omtale Brave New World som en anti-utopisk roman heller enn å bruke det noe mer vanlige begrepet dystopi.
Av alle Brave New Worlds uoverensstemmelser er kanskje den største den at idealstatens to høyeste mål er stabilitet og lykke. Å sikte mot den absolutte stabilitet, er å sikte mot et punkt der ingenting skjer lenger. Målet om lykke oppnås derimot i en tilstand der alt skjer hele tiden – igjen og igjen. Vi kan likevel spørre om ikke denne uoverensstemmelsen kan la seg forene.
Flere trekk ved Huxleys idealstat har et utgangspunkt i samlebåndet. Samlebåndet i «the Social Predestination Room» har erstattet svangerskapet. Fosterets ni måneder i morens mage er blitt erstattet med to tusen trehundre og trettiseks meter samlebånd. Menneskespirenes innflaskede flukt rundt samlebåndet er nøye planlagt og overvåket. Det er her fostrene formes til å bli de menneskene som skal betjene idealstatens velsmurte maskineri. Dette skjer ved at de utsettes for ulike kjemiske stoffer og annen påvirkning under samlebåndets gang. Maskineriet i predestineringsrommet er tilsynelatende så nøyaktig at et på forhånd bestemt metermerke på samlebåndet svarer nøyaktig til et på forhånd bestemt tidspunkt i fosterets utvikling. Hør bare hvordan Mr Foster forklarer den vanlige arbeidsgangen ved samlebåndet for de unge studentene:
Mr Foster (…) Told them of the corpus luteum extract. Showed them the jets through which at every twelfth metre from zero to 2040 it was automatically injected. Spoke of those gradually increasing doses of pituitary administered during the final ninety-six metres of their course. Described the artificial maternal circulation installed on every bottle at metres 112 (…).
Det virker nesten som om tiden måles i meter. Likeledes kan avstand måles i tid, som vi ser av en senere beskrivelse av det samme samlebåndet: «With a faint hum and rattle the moving racks crawled imperceptibly through the weeks. » Det er et sammenfall mellom samlebåndets utstrekning og den tiden fostrene skal være i flaskene. Det er altså et sammenfall mellom samlebåndets romlige perspektiv og ett bestemt tidsperspektiv. Samlebåndets orden impliserer en bestemt tidsorden.
For å beskrive denne tidsordenen skal vi skjele til en av Brave New Worlds forgjengere, Jevgjeni Samjatins Vi. I denne anti-utopiske klassikeren er hele døgnet til alle innbyggerne av romanens Den Ene Staten delt opp etter en timeplan. Det gis riktignok to fritimer hver dag som innbyggerne kan benytte til «hva de vil».
I Brave New World er timeplanen kanskje ikke like eksplisitt uttrykt, men den er der: «In the four thousand rooms of the Centre the four thousand electric clocks simultaniously struck four. Discarnate voices called from the trumpet mouths. ‘Main Day-shift off duty. Second Day-shift take over. Main Day-shift of…’». Elektriske klokker tikker lydløst, men vi kan ane dem bak alt som foregår i idealstaten.
I Brave New World forsøker verdensstaten å ta kontroll over tiden. Tiden er en viktig ressurs, som kun kan anvendes optimalt dersom den underkastes et vitnskapelig og teknologisk regime. Dette ser vi blant annet i Mr Fosters argument for å fremskynde epsilon-menneskets fysiske modning: «If the physical development could be speeded up till it was as quick, say, as a cow’s, what an enormous saving to the Community! »
Sammenfallet mellom samlebåndet og timeplanen viser seg på nytt i det at, mens man gjennom samlebåndet har skaffet seg kontroll over menneskekroppens fysiske gestalt, kan man gjennom timeplanen skaffe seg kontroll over menneskets handingsområde.
Men likevel, forsinkelser forekommer fra tid til annen. Langt mer alvorlig, sett med idealstatens øyne, er det når enkeltindivider setter spørsmålstegn ved sin egen bruk av tiden: «Bernard considered that Electro-magnetic Golf was a waste of time. »
Vi ser at Bernards avvisning av idealstatens fritidsaktiviteter, får Lenina til å bryte ut med det som kanskje er et av de mest sentrale spørsmålene i romanen: «Then what’s time for? asked Lenina in some astonishment. »
 |
| Thomas More, skaperen av det lykkelige ingensteds. |
Den ideelle historien om verdensstaten er reflektert i timeplanen. Det er en planlagt historie; en historie som er konstruert av de få (verdenslederne) for de mange. Denne historien har et pragmatisk og operativt mål: Å oppnå en optimal forening mellom lykken og stabiliteten. Den er å betrakte som en arbeidsplan.
Timeplanen kan repeteres i det uendelige. Det er nettopp i timeplanens tidsorden at den evig pågående jakten på lykke kan forenes i idealet om stabilitet.
Når dette skal ordnes i en fortelling, innebærer dette helt klare begrensninger for denne fortellingens form. Det enkelte tidsspennet inne timeplanen, la oss si en dag, vil ha et kronologisk forløp, hver hendelse vil ha en fast tilmålt varighet, og selv om repetisjoner vil forekomme, vil det være en viss variasjon i hendelsene, for eksempel mellom arbeids- og fritidsaktiviteter. Men dagen etter vil hele sekvensen gjenta seg – og det samme dagen etter det. Problemet for fortelleren blir ganske enkelt at han ikke klarer å skille dagene fra hverandre. Skal vi fortelle historien om timeplanen utover en dag – eller et annet av timeplanen fastsatt forløp – blir det vanskelig å etablere en temporal rekkefølge i fortellingen. Men alle fortellinger har en eller annen form for rekkefølge.
Det vi har sagt så langt om fortellingen om timeplanen, minner mye om den fortellingen vi finner i de utopiske reiseskildringene, eller i den sjangeren som kalles utopien. I den utopiske fortellingen bestemmes rekkefølgen som regel tematisk. Et sted drøfter man hva innbyggerne i idealstaten gjør på fritiden, et annet sted drøfter man hva de gjør på arbeid, og så videre. La oss se litt nærmere på Mores verk De Optimo Reipublicae Statu deque Nova Insula Utopia, eller bare Utopia. Navnet på landet Utopia er en sammenslåing av de to gammelgreske glosene outopia («ingensteds») og eutopia («et godt sted»). I verket fortelles historien om den ideelle staten. I landet Utopia er det timeplanens tidsorden som dominerer, med faste fellesmåltider, fast arbeidstid og tilmålt tid til fritidsaktiviteter og studier.
Men kan vi ikke utfra verket Utopia tenke oss en fortelling som ikke blir fortalt? Det er fortellingen om Hytlodays virkelige liv, hans små sorger og gleder, om de dagene som ikke ble som han hadde tenkt, hans hjemlengsel og hans små uhell underveis. Til denne historien hører også Hytlodays bakgrunn, hans oppvekst, historien om hvorfor han ble sjømann, og så videre. I Utopia undertrykkes denne historien, ganske enkelt ved at den ikke fortelles. Men vi kan likevel ane at det finnes en slik historie.
Den virkelige historien om idealstaten – som forsøkes undertrykt av timeplanens orden – begynner i Brave New World svært langt tilbake, lenge før verdensstaten er et faktum. Vi skjønner tidlig at denne historien er viktig selv om verdenslederen prøver å underminere den:
He waved his hand; and it was as though, with an invisible feather whisk, he had brushed away a little dust, and the dust was Harappa, was Ur of the Chaldees; some spider-webs, and they were Thebes and Babylon and Cnossos and Mycenae. Whisk, whisk – and where was Odysseus, where was Job, where were Jupiter and Gotama and Jesus? Whisk – and those specks of antique dirt called Athens and Rome, Jerusalem and the Middle Kingdom – all were gone. Whisk – the place were Italy had been was empty. Whisk, the cathedrals; whisk, whisk, King Lear and the Thoughts of Pascal. Whisk, Passion; whisk, Requiem; whisk, Symphony; whisk…
Som vi ser inkluderer den virkelige historien om verdensstaten hele vår historie. Den viser blant annet at verdensstaten har vokst ut av vår tid. Grunnen til at verdenslederen ønsker å fortrenge denne historien – all denne tiden – er at den ikke passer inn i timeplanens pragmatiske prosjekt. Den innebærer ingen nytteeffekt i forbrukermenneskets og samlebåndets idealstat, den er for mangfoldig, for ustrukturert, den har en alt for stor utstrekning.
 |
| Huxley, alltid velkledd. |
Den anti-utopiske romanen løfter frem denne undertrykte tidsorden, og stiller den frem som en kontrast til idealstatens evige lykkeland. Brave New World er Thomas Mores ingensteds, skildret som et virkelig sted. Det gjøres i en fortelling som er singulativ, scenisk og hovedsakelig kronologisk. Der det oppstår anakronier, uhell og tilfeldigheter er disse, svært betydningsfulle.
De utopiske og de anti-utopiske tekstenes felles problem kan kort defineres slik. De inneholder to historier, men kan bare fortelle den ene. Kan vi kanskje derfor si at selve den litterære formgivingsprosessen, fortellingens modus, de valg som gjøres underveis skaper det anti-utopiske problemområdet. Stemmer det gamle ordtaket om at klærne skaper mannen også for Brave New World?
Kommentarer
Legg inn en kommentar