Jo Nesbøs trylletriks

En tryllekunstner?

I flere intervjuer, som dette i bloggen OP-5, har Jo Nesbø beskrevet seg selv som en tryllekunstner, en som med den ene hånden forleder oss til å se en vei, mens han gjør et triks med den andre.
Tryllekunstnermetaforen er fasinerende, men hvor presis er den? Hvor godt beskriver den Nesbøs modus operandi? 

Den franske litteraturteoretikeren Gérard Genettes essaysamling Discours du récit (1972) er et banebrytende verk innenfor narratologien. Noe av det mest nyskapende Genette gjør her, er at han påpekte en tvetydighet i begrepet synsvinkel (slik det ble brukt den gangen). Begrepet, sa Genette, blander sammen to ulike spørsmål av betydning for en fortellende tekst, da den som ser blir forvekslet med den som snakker.

I fortellende tekster er det fortelleren som snakker, mens den som ser, hører, føler og tenker like godt kan være en karakter i teksten. Genette bruker begrepet fokalisering for å beskrive hvem det er som ser i en fortelling. La oss ta en titt på de første linjene i nesbøromanen Panserhjerte (2009): 

"Hun våknet. Blunket mot det stummende mørket. Gapte og pustet gjennom nesa. Hun blunket igjen. Kjente en tåre renne, kjente den løse opp saltet fra andre tårer. Men det rant ikke lenger spytt ned i strupen, munnhulen var tørr og hard. Kinnene var spent ut av presset innenfra. Fremmedlegemet i munnen kjentes som det skulle sprenge hodet hennes. Men hva var det, hva var det?" 

Vi er inne i hodet på Borgny Stem-Myhre. Hun er tatt til fange av en sadistisk drapsmann. Ett eller annet har han plassert i halsen hennes, en kule, en ekspanderende mekanisme, eller noe annet?: "Hun hadde kjent med tungen at det sto spiler ut av kulen, at det var de som presset mot ganen, mot det myke kjøttet i undermunnen, mot innsiden av tennene, mot drøvelen." 

En klassiker i narratologien.

Fokalisering handler ofte om å begrense informasjon. Som leser får vi ikke vite annet enn det Borgny faktisk kan kjenne og resonere seg fram til. Slik føler vi på hennes ensomhet, fortvilelse og forvirring. Avsnittet fortsetter over flere sider. Det finnes ingen andre enn oss og Borgny i dette marerittet.

"...leseren slynges ut av hodet til Borgny Stem-Myhre rett før hun dør."

Når gjenstanden i Borgnys munn endelig tar livet av henne, skjer det noe i teksten:

”Nålene spratt ut av endene på spilene. De var sju centimeter lange. Fire trengte ut gjennom kinnene på hver side, tre inn i bihulene, to opp i nesegangen og to ut gjennom haka. Én nål gjennomboret spiserøret og én det høyre øyeeplet. To av nålene trengte opp gjennom bakre del av ganen og nådde hjernen. Men det var ikke det som var den direkte dødsårsaken. På grunn av metallkulen som sperret, greide hun ikke å spytte unna blodet som strømmet fra sårene og ned i munnen. I stedet rant det ned i pusterøret og videre ned i lungene, forårsaket at oksygen ikke kunne bli tatt opp i blodet, som igjen førte til hjertestans og det rettsmedisineren i sin rapport skulle kalle cerebral hypoksi, altså mangel på surstoff i hjernen. Med andre ord: Borgny Stem-Myhre druknet.”

Borgny Stem-Myhre har ingen mulighet til å vite sikkert at nålene som tar liv av henne er nøyaktig syv centimeter lange. Selv om den nålen som trenger opp i hjernen angivelig ikke er den direkte dødsårsaken, er det likevel som om leseren slynges ut av hodet til Borgny Stem-Myhre rett før hun dør. Og hvem er det da som ser? Jo, det er den som hele tiden har snakket, fortelleren med fugleperspektivet, han som vet alt det er mulig å vite om i dette litterære universet. Denne fortelleren vet hva som sener kommer til å stå i rettsmedisinerens rapport og har lest seg til ting som at drukning på latin heter cerebral hypoksi.  

Panserhjerte er gjennomgående fortalt i tredjeperson, derfor blander vi for enkelhets skyld ikke inn teoretiske problemstillinger som gjelder jeg-fortellinger. Fokaliseringen kan være ekstern, og da befinne seg hos fortelleren (la oss like godt kalle ham Jo Nesbø). Den kan også være intern. Da har den sitt utgangspunkt inni hodet på en av karakterene i romanuniverset. Skillet mellom disse to formene for fokalisering kan leseren utlede ved hjelp av aspekter som rom, tid, kunnskap og følelser. 

Ved ekstern fokalisering kan fortelleren opptre rent refererende, fremstå som en slags flue på veggen og - som i islandske ættesagaer - bare gjengi handlingen slik den sees og høres utenfra. I det siste utdraget fra Panserhjerte ovenfor fremstår Nesbø derimot som det som ofte kalles en allvitende forteller. Kanskje er det mer riktig å si at han her er i et alt-fortellende modus, for en fiktiv tredjepersons-fortelling har på et nivå alltid en allvitende forteller, det interessante spørsmålet er bare hvor mye eller lite tekstens modus til enhver tid tillater å fortelle. I avsnittet over gis fortellingen anledning til å beveger seg fritt i tid og rom. Nesbø viser oss at han har ubegrenset kunnskap om alle forhold i den fiktive virkeligheten: Han vet mer enn alle karakterene til sammen. I motsetning til dette uendelige fugleperspektivet, begrenser den interne fokaliseringen alltid fortellingen til karakterens perspektiv her og nå.  

En så brå overgang mellom intern og ekstern fokalisering som vi ser i innledningen til Panserhjerte er uvanlig hos Nesbø, da det innebærer, for å bruke Nesbøs egen terminologi, at tryllekunstneren retter fokus mot seg selv.

I alle sine romaner har Nesbø en tydelig bevissthet om hvem som ser i fortellingen, det kan virke som om han alltid vet hvor ”kamera” står plassert og hva det fanger inn. Men han rendyrket ikke bestandig den ene eller andre formen for fokalisering.

"Fortellerteknisk er Harry Hole død i første del av scenene i Oppsal kirke, ingen ser ham, ingen tenker på ham, han er skåret ut av fortellingen, oversett, glemt."

Romanen Gjenferd (2011) begynner hos en rotte: 

"Skrikene kalte på henne. Som lydspyd trengte de gjennom alle de andre lydene av kveld i Oslo sentrum, den jevne bilduren utenfor vinduet, den fjerne sirenen som steg og sank, kirkeklokkene som akkurat hadde begynt å slå like ved. Det var nå, på kvelden, og eventuelt like før soloppgang, at hun jaktet på mat." 

Det er ikke rotta selv som forteller. Det fortelles om rottas sanseinntykk, men ikke hennes tanker (i den grad en rotte kan tenke). For å konstruere et språkbilde som lysspyd må rotta ha et begrep både om lys og menneskenes urgamle våpen, spydet. Samtidig må hun evne å sette disse begrepene sammen til noe som beskriver lyset slik hun ser det. Men om dette ikke er rottas egne betraktinger, får vi likevel ikke direkte kjennskap til andre deler av det litterære universet enn det rotta er i stand til å se og høre fra der hun befinner seg: 

"Hinderet lå på siden med ryggen mot veggen og sperret hullet som ledet inn til reiret og hennes åtte nyfødte, blinde, hårløse unger som skrek stadig høyere etter pattene hennes. Kjøttfjellet luktet av salt, svette og blod. Det var et menneske. Et fortsatt levende menneske; de sensitive ørene hennes kunne oppfatte de svake hjerteslagene under ungenes sultne hyl." 

Rotteperspektivet er ikke et fugleperspektiv. Avsnittet demonstrerer tydelig forskjellen mellom hvem som forteller og hvem som ser. Likevel blir fortellerens vide perspektiv synlig for oss, når rottas tanker blir menneskelige. Kanskje snakker vi om en intern fokalsiering, med ekstern kognitiv støtte.

I Oppsal kirke sitter folk i egne tanker.

I romanen Politi befinner vi oss mot slutten av fortellingen i Oppsal kirke. Romanens krimgåte er tilsynelatende løst, men vi frykter, som vi av og til gjør i sagaen om Harry Hole, at hovedpersonen er død. Avsnittet starter hos Katrine Bratt: "Katrine skuttet seg og krøp inn under armen til Bjørn. Det var kaldt i det store kirkerommet. Kaldt inne, kaldt ute..." Atmosfæren er dyster. Perspektivet skifter stadig mellom gjestene i kirken.

"Gunnar Hagen lukket øynene et øyeblikk og lyttet bare til musikken, ville ikke tenke. Men tankene kom. At saken var over. At alt var over. At de hadde begravd det som skulle begraves nå. Men likevel var det dette ene, det ene han ikke fikk jordfestet, aldri fikk under bakken..."

Joda, visst forstår vi på et intellektuelt plan at Harry ikke er død. Det kan ikke slutte sånn. Nesbø har dessuten lurt oss på denne måten før. Romanen Politi starter jo nettopp med at Hole gjenoppstår fra de døde. Likevel er oppmerksomheten vår hos den som ser, den som føler, den som tenker. Og det er mange som ser etter tur i dette avsnittet. Men ingen ser på Harry Hole. Ikke før Rachel kommer inn i kirken og... "kjente hvordan smilet bredte seg på ansiktet hennes. Smilte mot alle de andre smilende ansiktene. Og et øyeblikk tenkte hun at hvis de eller hun selv kom til å glise stort bredere nå, så kom dette til å kunne gå veldig galt..." Harry Hole står øverst ved alteret. Det vi er midt oppi viser seg å ikke være en begravelsesscene, men et bryllup. Vi har blitt fortalt tidligere i romanen at Rachel og Harry tenker å gifte seg, men vi hadde det ikke fremst i bevisstheten.

"Som leser ser vi med dem som ser, tenker med dem som tenker, og føler med dem som føler noe."

Fortellerteknisk er Harry Hole død i første del av scenene i Oppsal kirke, ingen ser ham, ingen tenker på ham, han er skåret ut av fortellingen, oversett, glemt. Fokalisering er som nevnt en måte å begrense informasjon på, det er også en måte å manipulere lesernes sanser og følelser på. 

Dette er hva Jo Nesbø gjør med den ene hånda, mens han forbereder trylletrikset (i dette tilfelle Harrys gjenoppstandelse) med den andre. Det er bare at han ikke bruker hendene; han bruker blikket. Han vet at leserens blikk følger tekstens blikk, følger kamera.

I Jo Nesbøs romaner flyttes fokaliseringspunktet ofte, brått og presist. Det kan skje mellom to karakterer i en skuddutveksling eller fra en karakter som er i ferd med å avsløre morderen til en karakter som har misforstått alt. Ofte får vi som leser bare tilgang på tankene til den personen i rommet som vet minst om saken. 

I det alt nevnte intervjuet i OP-5 beskriver Nesbø dette med egne ord: ”At jeg – billedlig talt – plasserer en person ute i kanten av bildet for at leseren skal tro at vedkommende lyver. Og det er der du kan plante sannheten, avsløringen som forhåpentligvis skal få leseren senere i boken til å tenke; a-ha!"

Som leser ser vi med dem som ser, tenker med dem som tenker, og føler med dem som føler noe. Det betyr ikke at det er disse personene som sitter på sannheten eller peker på oppklaringen.