Forfatternavnet og andre gåter

Fabrikkbestyrer Alexandre Dumas

Navnet mitt har vært Jørgen siden jeg ble døpt. Det betyr bonde; så er i det minste noe ved meg jordnært. Jørgen er et ålreit navn. Jeg snur meg forhåpningsfullt hver gang jeg hører det. Når jeg møter folk presenterer jeg meg bare ved fornavn, sjeldent noe annet. I formelle papirer, som på skattekortet eller i passet, står navnet fullt ut: Jørgen Brekke.

Da jeg ble forfatter fikk navnet en ny betydning. Det dukket opp i avisene og på bokrygger. Når jeg en gang iblant ferdes i litteraturkretser blir jeg ofte usikker på hvordan jeg skal presentere meg for fremmede, fortsatt bare som Jørgen eller som forfatteren Jørgen Brekke, han som står oppført på bokomslaget til bøkene mine. Jeg har aldri blitt helt fortrolig med det siste; jeg syns det høres pompøst ut. Derfor sier jeg stort sett Jørgen. Så får Jørgen Brekke leve sitt eget liv.

Alexandre Dumas den eldre (1802-1870) er verdensberømt for sine romaner om de tre musketerer og Greven av Monte-Cristo. Disse fortellingene ble skrevet på attenhundretallets versjon av blogger, føljetongene. Etterspørselen etter Dumas føljetonger, som kom ut i diverse franske aviser, ble etter hvert så stor at Dumas organiserte en hel romanfabrikk der en rekke forfattere jobbet sammen om å skrive fortellinger under hans navn. Den mest kjente fabrikkarbeideren til Dumas var Auguste Maquet (1813-1888).

At et forfatternavn rommer mer enn én forfatter er et kjent fenomen helt fra antikkens dager. Både når det gjelder forfatteren Homer (ca. 800 f.kr.) og legen Hippokrates (ca. 460-370 f.kr.) dreier det seg om flere, ikke helt samtidige forfattere, som har blitt blandet sammen under ett navn.

At forfatternavnet ikke svarer til den virkelige forfatterens egennavn er vanlig også i dag. Det utgis jo stadig bøker under pseudonym. Det kan være ymse grunner til at forfattere tyr til dette grepet. Noen ønsker seg et kort, slående artistnavn som er lett å huske, andre ønsker å forbli ukjente, noen vil skjule sider av seg selv, som i de dager kvinnelige forfattere utga bøker under mannlige navn fordi romanene deres brøt med fastgrodde oppfatninger av kvinner. Den franske forfatteren Amandine-Aurore-Lucile Dupin (1804-1876) skrev for eksempel romaner under pseudonymet George Sand. Noen forfattere bruker pseudonym for å løsrive seg fra det øvrige forfatterskapet, særlig er det vanlig når en forfatter skal skrive i en ny og annerledes sjanger. Eksempler på det er når André Bjerke utga sine krimromaner under navnet Bernhard Borge eller når J. K. Rowling utgir krim for voksene som Robert Galbraith. 

Da Jo Nesbø skulle utgi sideprosjektet, romanene Blod på Snø og Mere Snø, ville han ikke bare bruke pseudonymet Tom Johansen,  men også lage et fiktivt liv på nettet for dette pseudonymet, blant annet ved bruk av egen wikipediaside og falske fotografier. Ideen ble stoppet av forlagets advokater, som mente det kunne fremstå som villedende markedsføring. Om advokatenes frykt var noe mer enn juridisk overtenning og om hele problemstillingen rundt pseudonymet egentlig var et ledd i en mer subtil markedsføring av bøkene, vites ikke.

Mer sjelden er det at en bok utgis helt uten et forfatternavn. Av Jane Austens (1775-1815) romaner ble fire publisert anonymt mens hun levde med påskriften By a Lady. Det fremsto både som en gåte og et mulig innspill i det tidlige attenhundretallets likestillingsdebatt. 

Da det franske forlaget Plon i 1996 skulle utgi et manuskript som tilsynelatende hadde dumpet ned på skrivebordet deres fra en helt ukjent forfatter, nemlig den korte, styggvakre teksten Det Lilla sa, valgte de å utgi boka under forfatternavnet Chimo som egentlig er navnet til hovedpersonen i romanen. Alt for å slippe å utgi den under betegnelsen anonym forfatter.

"Av og til lurer jeg på hvordan han har det, denne Jørgen Brekke, når han er der ute i verden og møter lesere av alle slag."

Det er rett og slett noe urovekkende med en bok som ikke har en forfatter. Den franske idéhistorikeren Michel Foucault (1926-1984) sier i et berømt essay, som på norsk heter "Hva er en forfatter?" at vi bare kan tolerere en slik bok dersom forfatternavnet erstattes med en gåte. Altså er det likevel noen bak verket. Vi vet bare ikke hvem det er.

Forfatterens navn har mange funksjoner, og Foucault nevner flere. Navnet gir oss en viss pekepinn på hva vi kan forvente av stil og litterær kvalitet. Det sier også noe om hvilken holdninger og ideer som ligger bakom et verk. Forfatternavnet forteller også noe om tiden og konteksten teksten er skrevet i. På denne måten kan vi si at forfatterens navn kan brukes til å sortere og klassifisere ulike tekster.

I tillegg peker forfatternavnet på hvem som er eieren av åndsverket. Dette er relativt sett noe nytt. Tanken på at en forfatter eier en tekst, og at teksten må ses som et produkt, ja sågar, en salgsvare er ikke mye eldre enn et par hundre år gammel.

Litteraturteoretikeren Gérard Genette klassifiserer forfatternavnet i kategorien paratekst, sammen med materiale som omslag, forord og illustrasjoner.

Forfatternavnet står kanskje i dag sterkere enn noen gang før. En av årsakene til det er helt sikkert den stadig mer aktive profileringen av bøker som forlagene driver med. Det er flere enn Jo Nesbøs advokater som knytter forfatternavnet sammen med markedsføring. Et klart bilde av dette får vi ved å sammenligne dagens bokomslag med dem fra noen tiår tilbake.

Erlend Loe som meieri

På de fleste eldre bøker er forfatternavnet og bokas tittel skrevet med omtrent samme størrelse og font. I dag ruver forfatterens navn i lekkert design sentralt på forsiden. Bokas tittel får ofte mindre plass.

Forfatteren har blitt en merkevare sier vi. Dette er intelligent parodiert på omslaget av Erlend Loes bøker, som på den tredje romanen hans der forfatternavnet Loe har blitt redesignet og presentert som bare L med en sirkel rundt og ligner logoen til Brio. Kim Hjorthøys omslag til andre Erlend Loe bøker leker også med populære merkevarer som Tine melk. 

Men også ganske nylig har det utkommet bøker der forfatteren er ukjent. Mange husker sikkert trilogien Kongepudler, Kindereggeffekten og Klassekamerater, som kom ut for noen år siden. Disse bøkene ble utgitt på Kagge forlag under betegnelsen Anonym. Og publikum tok imot Anonym, nettopp slik Foucault ville forutsett, som en gåte. I lang tid var det en snakkis. Hvem var denne Anonym? Mange kjente forfattere ble foreslått i rollen. Til slutt viste det seg å være tekstforfatteren Per Kristiansen som sto bak.

Som forfatter må jeg leve med at navnet mitt har fått flere funksjoner enn å skille meg fra flokken i familiesammenheng eller utpeke meg som norsk statsborger. Av og til lurer jeg på hvordan forfatternavnet har det, dette Jørgen Brekke, når det er der ute i verden og møter lesere av alle slag.