Den Gyldene Freden i Gamla Stan i Stockholm er kanskje Nordens eldste spisested i kontinuerlig drift. Stedet er kjent for mer enn å være Svenska Akademiens faste vannhull. Freden har vært frekventert av mange av Sveriges største visesangere. Det begynte i virkeligheten før denne kneipa så dagens lys. På andre kroer og i smugene omkring har det vanket visesmeder og skalder i snart fem hundre år. De har diktet ved hjørnebordene, de har sunget sine viser, de har kranglet og de har skålt. Dette var førsteklasses musikere, men mange av dem har også skrevet seg inn i Sveriges litteraturhistorie som store diktere.
Ved og under bordene i kroene, langs smugene og gatene og noen ganger i rennesteinene i Gamla Stan har Lars Wivallius, Lasse Luciodor, Carl Michael Bellman, Carl Jonas Love Almquist, Evert Taube og sist men ikke minst (i mer enn en forstand) Cornelis Vreeswijk levd sine kunstnerliv.
Lars Wivallius (1605-1669) og Lasse Luciodor (1638-1674) er selvskrevne blant disse begavelsene, de levde eventyrlige liv preget av konflikter, drømmerier, flukt, fangenskap, triumf og undergang.
Wivallius hadde etter studier i Uppsala en omflakkende tilværelse i ulike land og var stadig på kant med loven. Han utga seg i en lengre periode for å være den danske adelsmannen Erik Gyldenstjerne og klarte til overmål og inngå ekteskap med en adelskvinne fra Skåne under falskt navn og stand. Da bedrageriet ble oppdaget, havnet han i fengsel og der satt han i flere år. Den begavede Wivallius brukte fengselsårene godt. Han leste seg blant annet opp på juss. Senere i livet ble han en av Stockholms viktigste advokater.
Luciodor fikk også rettslige problemer, i hans tilfelle for et dikt han skrev i anledning bryllupet til en av Stockholms mektigste menn, Conrad Gyldenstjerne (altså en ekte Gyldenstjerne denne gangen). Å skrive leilighetsdikt på bestilling var en vanlig måte å livnære seg på for en lyriker på sekstenhundretallet, men diktet falt ikke i smak hos den høybårne adelsmannen, angivelig fordi det var skrevet i en stil som passet bedre for borgerstanden enn aristokratiet. Luciodor ble anmeldt for å ha trykket diktet uten samtykke og ble arrestert. En nokså streng reaksjon for vulgær omgang med språket. Man kan si hva man vil om dagens litteraturkritikk, men den var hakket mer nådeløs i gamle dager. Luciodor satt et halvt år på vann og brød på Stockholms slott før han klarte å bli frikjent gjennom å føre sin egen sak for domstolen. Frifinnelsen har i ettertid blitt ansett som en seier for den kunstneriske friheten i Sverige. Luciodors dager i frihet ble ikke mange. To år senere ble han drept på kjellerkroa Fimmelstången. Der nektet han å skåle med to høye herrer han tidligere hadde hatt et godt forhold til. Fornærmelsen førte til munnhuggeri og en påfølgende kårdeduell, som Luciodor gikk tapende ut av. Morderens hans? Løjnant Arvid Storm flyktet til Norge. Han ble senere kommandant på festningen i Fredrikstad. Han er en av stamfedrene til den ikke ukjente norske slekten, Wedel Jarlsberg.
Lars Wivallius (1605-1669) og Lasse Luciodor (1638-1674) er selvskrevne blant disse begavelsene, de levde eventyrlige liv preget av konflikter, drømmerier, flukt, fangenskap, triumf og undergang.
Wivallius hadde etter studier i Uppsala en omflakkende tilværelse i ulike land og var stadig på kant med loven. Han utga seg i en lengre periode for å være den danske adelsmannen Erik Gyldenstjerne og klarte til overmål og inngå ekteskap med en adelskvinne fra Skåne under falskt navn og stand. Da bedrageriet ble oppdaget, havnet han i fengsel og der satt han i flere år. Den begavede Wivallius brukte fengselsårene godt. Han leste seg blant annet opp på juss. Senere i livet ble han en av Stockholms viktigste advokater.
Luciodor fikk også rettslige problemer, i hans tilfelle for et dikt han skrev i anledning bryllupet til en av Stockholms mektigste menn, Conrad Gyldenstjerne (altså en ekte Gyldenstjerne denne gangen). Å skrive leilighetsdikt på bestilling var en vanlig måte å livnære seg på for en lyriker på sekstenhundretallet, men diktet falt ikke i smak hos den høybårne adelsmannen, angivelig fordi det var skrevet i en stil som passet bedre for borgerstanden enn aristokratiet. Luciodor ble anmeldt for å ha trykket diktet uten samtykke og ble arrestert. En nokså streng reaksjon for vulgær omgang med språket. Man kan si hva man vil om dagens litteraturkritikk, men den var hakket mer nådeløs i gamle dager. Luciodor satt et halvt år på vann og brød på Stockholms slott før han klarte å bli frikjent gjennom å føre sin egen sak for domstolen. Frifinnelsen har i ettertid blitt ansett som en seier for den kunstneriske friheten i Sverige. Luciodors dager i frihet ble ikke mange. To år senere ble han drept på kjellerkroa Fimmelstången. Der nektet han å skåle med to høye herrer han tidligere hadde hatt et godt forhold til. Fornærmelsen førte til munnhuggeri og en påfølgende kårdeduell, som Luciodor gikk tapende ut av. Morderens hans? Løjnant Arvid Storm flyktet til Norge. Han ble senere kommandant på festningen i Fredrikstad. Han er en av stamfedrene til den ikke ukjente norske slekten, Wedel Jarlsberg.
Både Wivallius og Luciodor inspirerte den folkekjære Carl Michael Bellmann (1740-1795), hoffpoeten som havnet i gjeldsfengsel.
Rett før Bellmanns død fødtes Carl Jonas Love Almquist (1793-1866). Med sine Songes skapte han noe av det mest originale som er gjort inne svensk visekunst. Også han havnet i pengeproblemer. På et tidspunkt ble han anklaget for mordforsøk med gift mot en pengeutlåner han skylte penger. Lite tyder på at det fantes hold i anklagene. I 1851 flyktet han likevel fra Sverige og var innom Danmark før han dro i landflyktighet i USA. Først 14 år sener vendte han tilbake til Europa. Han døde ensom og fattig i Bremen. I 1901 ble liket hans ført tilbake til Sverige. I dag anses han som en av Sveriges mest allsidige og betydningsfulle forfattere fra attenhundretallet.
Evert Taube og Cornelis Wreeswijk møttes flere ganger på Den Gyldene Freden. De hadde røtter i Wivallius og Luciodor, men var begge inspirert av den store franske skalden Francois Villon. Wreeswijk har i flere viser sunget om Freden, denna syndens boning, som i Polaren Pär hos det sociala. Som det heter i sangen: Har är vi alla lika goda, ska du veta, magra och tjocka och beniga og feta.
Alle Gamla Stans store skalder brant for frihet, kjærlighet, eventyret og livskunsten.
Jeg avslutter med en vise fra en skuespiller og visesanger jeg ikke har omtalt her, men som jeg setter svært høyt. Den lilla bäcken synges av Allan Edwall (også kjent som faren til Emil). På mange måter oppsummere denne visen hele dette blogginnlegget.
Kommentarer
Legg inn en kommentar