En blodsprøyt i panna

Etter å ha sett Matteo Garrones styggvakre og makabre godbit Tale of Tales (2015), går tankene fra film til skjønnlitteratur. Jeg blir sittende og tenke på den litterære formen jeg selv støper tekstene mine i: kriminalfortellingen eller tales of the macabre, som sjangerens grunnlegger Edgar Allan Poe kalte det. Filmen jeg så minner ikke mye om krim hverken i innhold eller utforming, men en fellesnevner finnes i det makabre.

Med ujevne mellomrom dukker det i offentlighetens randsone opp en gjenganger blant diskusjonene omkring krimlitteraturen; den moderne og skandinaviske krimmen har blitt for grotesk, sies det. Enkelte spør seg: Spilles det i alt for stor grad på avskyelige effekter?

Spørsmålet handler i sin reneste form ikke om litterær kvalitet. Det er utvilsomt legitimt å stille spørsmål om hvor mye gørr, blod og utspekulert djevelskap vi trenger og tåler. Dette er et sosiokulturelt tema; det grenser opp mot emner som sensur på den ene siden og kreativ utfoldelse og ytringsfrihet på den andre. Man kan i forlengelsen av dette forfølge interessante diskusjoner om kunstens suggererende egenskaper og litterære teksters psykologiske påvirkningskraft. Spørsmålet om hvorvidt medievold avler virkelig vold er langt fra ferdig utforsket, men det leder oss i liten grad inn på fruktbare diskusjoner om det litterære håndverket. Kort sagt, disse temaene handler ikke om fortellingenes beskaffenhet.

"Det relevante spørsmålet er heller hvordan vi skal lese volden."

Litt skjematisk er det mulig å hevde at graden av vold og blodsutgytelse i en fortelling måles på tekstens innholdsside. Når vi sukker eller jubler over blodsprut og utstudert nederdrektighet i krimbøker, er fokuset på hva romanene handler om. Vi sier lite, hvis noe i det hele tatt, om hvordan de er skrevet, hverken om struktur eller originalitet, ikke noe om rene språklige og litterære virkemidler, fortellingens modus og tempus, nærhet til karakterene, metaforenes friskhet, tekstens underfundighet, parodiske, satiriske innslag eller andre former for transtekstualitet. Kort og godt kan et klagemål over blodig innhold ikke uten videre fungere som litterær kritikk.

Det er jo ganske åpenbart at det finnes en hel rekke middelmådige krimromaner i omløp med i overkant grafiske voldsskildringer. Men like selvfølgelig er det at det finnes svært gode, velskrevne, utsøkte, tankevekkende til og med estetiske romaner, både innenfor krimsjangeren og i dens rysjekanter, der de voldelige innslagene kan være svært drøy kost og få enhver til å sette teen i vrangstupen. 

Edgar Allan Poe er alt nevnt. I våre dager har Cormac McCarthy skrevet noen av de mest rystende og groteske bøkene jeg har lest, som The Blood Meridian, No Country for Old Men eller Child of God. Om Bret Easton Ellis’ roman American Psycho kan kalles estetisk vakker skjønnlitteratur kan godt diskuteres. Verkets litterære betydning og satiriske kvaliteter kan likevel la seg påvise. Listen over voldsscener i original og kunstnerisk sterk litteratur er like lang som den er uinteressant i seg selv. Det relevante spørsmålet er heller hvordan vi skal lese volden.

Tale of Tales er basert på den napolitanske eventyrsamlingen Pentameronen (1634-36), som bærer undertittelen underholdning for de minste. Det er tvilsomt om noen av samlingens fortellinger hadde sluppet gjennom sensuren i NRK Super sånn helt uten videre. Her er det bankende hjerter som skal fortæres og mennesker som skal flås.

En myte som ofte flyter som grumsete vann rundt diskusjonen om vold i litteraturen, er idéen om at alt var bedre før og at litteraturen bare blir voldeligere og mer monstrøs. Alle som har lest Marki de Sade (1740-1814) vet at litterær faenskap og seksualisert vold ikke er av nyere dato. I gresk teater, i romerske satirer og i eventyrene er det en overflod av groteske detaljer. Det vil være både prippent og kokett og late som om fortellinger om troll som halshugges og buksprettes ikke har en fasinasjon i seg selv, men i den folkelige og burleske litteraturen inngår volden ofte i en lek med leseren, der blodsutgytelsen har en allegorisk eller symbolsk funksjon. Av og til, men langt fra alltid, er grusomhetene meningsbærende et godt stykke inn i moralens gåtefulle verden. Ta fortellingen fra Pentameronen om den gamle kvinnen som flår seg selv for å miste rynkene. Budskapet virker eviggyldig og det er kanskje mer relevant i dag, med våre muligheter innen plastisk kirurgi, enn på sekstenhundretallet. Alt kan fikses på, også kroppens forfall, men til hvilken pris?

Det er mulig å lese volden i litteraturen på samme måte som man leser alle andre deler av et litterært verk. Man trenger ganske enkelt ikke legge bort fortolkningsredskapene og den sunne lesesansen bare for at man får en blodsprøyt i panna.

"Krimmen skal være frastøtende og opprørende, den skal føre oss til steder hvor vi ikke er trygge, den skal vise oss mørket inne i en oppsprettet buk."

Krimsjangeren er en vanskelig sjanger å bli klok på. Hovedgrunnen er at det ikke egentlig er en sjanger. Krim skriver seg som populærlitterært fenomen tilbake til midt på 1800-tallet, til fortellinger som blomstret opp den gangen rettstaten var ny, en tid der maktapparatet i flere land omsider ble tvunget til å føre bevis i straffesaker. Lesere og forfattere fikk øynene opp for forbrytelsens gåte. Spørsmålet om skyld og rettferdighet sto sentralt.

Men selv om man kan peke på tematiske likheter, er kriminalromaner først og fremst romaner på samme måte som alle andre fortellinger av en viss lengde. Og som romaner er det mer fruktbart å lese tekstene i forlengelsen av en folkelig, makaber og burlesk litteratur med blant annet røtter tilbake til antikkens menippeiske satirer. Krimmen skal være frastøtende og opprørende, den skal føre oss til steder hvor vi ikke er trygge, den skal vise oss mørket inne i en oppsprettet buk. Velskrevet krim har også en undertekst. Betydningen av det groteske er ikke alltid konkret, et flådd lik kan bety forvandling, nakenhet, innsikt, oppstandelse, oppklaring.

Krim fortjener å leses som skjønnlitteratur og dermed er det mer givende å fortolke de voldelige innslagene enn å fordømme dem. Spørsmålet i forlengelsen av dette er om det ikke er et større problem med litterært blodfattig krim, enn det er med den bloddryppende varianten.