Utopisk nerve

«Endring er alt som er», påstår hovedpersonen i Stein Sørensens forfriskende krimdebut 4 (2016). Det er imidlertid kampen mot endring, ja, mot tiden selv, som gir boka nerve.

Alle romaner har en temporal oppbygning; tiden inngår så og si i støpeformen. Interessant er det når kategorien tid også blir et tema i selve fortellingen, slik at innhold og form er av samme stoff. 

Stein Sørensens roman er ikke klassisk krim. Selv om den på konvensjonelt vis tar fatt etter forbrytelsen, oppdager leseren raskt at dette bare dreier seg om en kort prolog (som riktignok introduserer et mysterium). Ganske snart blir vi kastet tilbake i tid, til før alt skjærer seg. Noen etterforskning i tradisjonell forstand får vi ikke høre mye om.

Hovedfortellingen starter freidig nok med en oppsummering av hele romanen:

«Det begynte den tiende april 2003. Jeg var 26 år. Jeg satt på kjøkkenet, ved vinduet som vendte ut mot hagen, med pensumbøkene åpne foran meg. Så ringte det på døra, og noen få måneder seinere hadde alt snudd. Jeg var blitt dratt inn i en kaotisk spiral av hendelser som kulminerte i drap, og en flukt som endte i et brennende bilvrak utenfor Dresden i Tyskland. Da jeg våkna fra narkosen, sto politiet ved sykehussenga. Jeg var under tiltale for medvirkning til drapet på en «barndomsvenn», som det siden ble hetende i avisene.»

"Utopia er landet der du faktisk kan stige ned i den samme elva flere ganger."

At det begynte den tiende april 2003 er ikke helt sant. Den som snakker til oss, Kyrre Tanding, har en hendelsessvanger fortid som rotløs ungdom i Drøbak, hvor han vokste opp med lugubre venner. Som student slår han seg til ro sammen med kjæresten i et lite hus på Ullern: «... et sted der jeg kunne dyrke mitt behov for isolasjon og ro og samtidig ha byen og dens mange tilbud rett i nærheten.»

Det som faktisk skjer tiende april er at Kyrre oppsøkes av en gammel kamerat, som har blitt politimann og trenger hjelp til å finne en annen kompis fra Drøbak som er i en knipe hvor garvede kriminelle er involvert. Herfra spinner handlingen umiddelbart ut av kontroll.

Som leseren for lengst har observert, har fortellingen til Sørensen 4 tidsplan som kort kan oppsummeres slik: 1. Hovedpersonens oppvekst i Drøbak. 2. Hovedpersonens idylliske og tilbaketrukne liv som jusstudent og samboende på Ullern. 3. Hovedpersonen blir trukket inn i «en kaotisk spiral av hendelser som kulminerte i drap ...» 4. Livet etter forbrytelsen (inkludert en utspekulert flukt fra det hele).

Kyrre Tandings studenttilværelse på Ullern fungerer imidlertid som fortellingens nullpunkt. Kyrre betrakter denne tiden som «en utopi der vennskap var mulig». Han lever i «et rom i en lukket hage.» Tilværelsen beskrives som nærmest tidløs, men det er altså helt til det ringer på døra. I en utopisk tilstand er det nesten aldri noe godt tegn at det ringer på døra.

De Optimo Reipublicae Statu deque Nova Insula Utopia (1516).

Renessansehumanisten Thomas Mores (1478-1535) beretning om landet Utopia, har gitt oss ordene utopi og utopisk. Verket genererte også den litterære sjangeren utopien, den fiktive reiseskildringen fra det lykkelige ingensteds, som var populær fra femtenhundretallet og framover.

Grovt sett kan vi dele utopiene inn i 4 ulike slag: 1. Gullalderdrømmen/Den tilbakeskuende utopi. 2. De velsignedes øy/Den isolerte utopi. 3. Framtidssamfunnet/Den kommende utopi 4. Nirvana/Utopien i det hinsidige.

Ofte kan disse kategoriene gjenfinnes som sammenflettede aspekter i det utopiske tankesett, en utopi kan være både progressiv, sentimental, avsondret og eskapistisk. Alle de utopiske aspektene kommer til syne i romanen 4. Men her er også et femte element med i spillet, tiden, den dystopiske skaperen av endring. 

Utopia er landet der du faktisk kan stige ned i den samme elva flere ganger. Dette står i motsetning til virkelighetens flytende og forgjengelige tidsforløp. Det var når forfattere som Jevgenji Zamjatin, Aldous Huxley, Karin Boye og George Orwell i første halvdel av nittenhundretallet begynte å omforme Mores tidløse filosofiske diskurs til sceniske, kronologiske fortellinger, at det dystopiske topos ble fullbårent.

Dystopien er en kompleks sjanger, som byr opp til dans med 4 ulike litterære halvsøsken: 1. Som profeti prøver den å si noe om framtiden. 2. Som satire forsøker den å si noe om vår tid. 3. Som parodi kan den leses som en speilvendt gjengivelse av den utopiske litteraturen. 4. Som travesti er den simpelthen Utopia presentert i styggere klær, i en annen kunstnerisk form enn den filosofiske diskursen vi finner hos Thomas More.

Det er mulig å lese 4 som satire og parodi, både over samfunnet og krimromanen. En av romanens mindre trivelige karakterer forklarer også hvordan en travesti fungerer: «Det er sånt vi lærer å spille på, på BI. Der kaller vi det transformativ appell. Man endrer et produkt ikke gjennom innholdet, men gjennom formen og inntrykket det gir». Slik hintes det til en lesemåte der spørsmålet om tekstens utforming står sentralt.

"Som leser identifiserer vi oss med Kyrre, vi ønsker som ham å krype opp i sofaen på huset på Ullern og glemme alt, særlig forbrytervennene som trenger seg på og trekker ham lengre og lengre mot katastrofen."

Huset på Ullern, som er Kyrres foretrukne idyll, blir innhentet av tiden. Når barndomsvennen og politimannen Øystein ringer på døra og Kyrre åpner for ham, velter både en kaotisk fortid og en truende framtid inn i stua. «Jeg hadde sovna fra og glemt min egen fortid, bare for å våkne brått og se mitt nye jeg bli arving til mine gamle synder.» Fortellerteknisk sett blir Kyrre bitt i rumpa av en analepse (tilbakeblikk) og i nesa av en prolepse (frampek). I Utopia er både tilbakeblikk og frampek potensielt katastrofale strukturer.

Dermed er spenninga spikret.

Romanens nerve aktiveres i brytningspunktet mellom orden og kaos, tidløshet og handling, men også i gnissingen mellom en heseblesende fortelling og slurende pauser der fortellingen avbrytes av foredrag.  

Når handlingen river Kyrre vekk fra alt som er trygt og ordnet, forblir liksom det utopiske nærværende, som et håp om redning. Det er alltid innenfor sysnsfeltet både til Kyrre og leseren.

«Da blir vi med ett oppmerksom på samfunnets orden, slik den viser seg i skinnegangen under føttene og strømgangen over hodene våre. Der ligger det harmoniske systemet vi lever innenfor og er så avhengig av. Det presenterer seg for oss som den tidløse sannheten om framskrittet og våre samfunns naturlige godhet.»

Kyrres lengter etter stabilitet, å få fri fra tidens ødeleggende krefter: «Om Svein og jeg i det hele tatt hadde kunnet kle av oss tiden som lå imellom og bli noe som ligna på dem vi var i tiden før videregående ...» Dette opprøret mot sin egen fortelling, blir en kamp på liv og død. Som leser identifiserer vi oss med Kyrre, vi ønsker som ham å krype opp i sofaen på huset på Ullern og glemme alt, særlig forbrytervennene som trenger seg på og trekker ham lengre og lengre mot katastrofen. Som leser vil vi gå oss vill i romanens doserende partier, vi vil ikke være med på fantestrekene, ikke sniffe kokain, ikke være med på ran, vi vil bare låse oss inn på toalettet og høre et foredrag om Kong Harald. Det er frykten for og vissheten om at vi når som helst kan rives vekk igjen, tilbake til det kaoset som er Kyrres virkelige liv, som skaper gnist i denne teksten. Sørensen bryter elegant med thrillermanualen og overøser oss med nyttige og unyttige fakta, særlig knyttet til tallet 4. Trikset, som fungerer forbløffende godt, er at tankerekkene til Kyrre (og Sørensen selv) ikke er beroligende, ikke søvndyssende, og selv når tiden står stille, kan vi høre klokka som tikker.

Underfundig debutant. Foto: Ellen Sonja Klouman

I 4 går innhold og form opp i en høyere enhet. Kampen mellom det utopiske, tidløse og rasjonelle Ullernlivet og forbryterlivets kaos, reflekteres i tekstens veksling mellom kontemplative, foredragsaktige partier og raske handlingsmettede fortellersekvenser.

Skjemaet reflekteres i bokas karakterer. Kyrre er en skrøpelig gestalt. Han lar seg viljeløst trekke med på handlinger som frastøter ham. På mange måter er han antiheltvarianten av Tintin, den litt pregløse helten som forviklingene dreier rundt i Hergés fornøyelige tegneserieunivers. Romanen 4 byr på en hel trupp fengslede typer. Kyrre er leserens fristed, hodet hans er stormes midte, en slags mental utopi, hvor vi som leser kan sitte å betrakte galskapen.  

Er det håp for Kyrre og hans drøm om frihet fra alt sammen? Det ironiske er at han, i den dysfunksjonelle underverdenen han oppslukes av, finner både kjærligheten og et nytt håp om et fredfullt liv. Men vil han makte å karre det til seg før fortellingen har slitt ham istykker? 

Stein Sørensen (født 1976) er bosatt i Oslo. Han er sykepleier ved infeksjonsavdelingen på Oslo Universitetssykehus. Våren 2013 avsluttet han en masteroppgave om tuberkuloseloven. Han er skribent og har publisert i flere større og mindre tidsskrifter. Sørensen stakk av med Mauritz Hansen prisen for 2016 (og ingen har sett ham siden).