Et ødelagt ansikt

"Jeg har et ødelagt ansikt." Det forteller hovedpersonen oss i den selvbiografiske kjærlighetsromanen Elskeren (1984) av Marguerite Duras (1914-1996). Hun beskriver et ansikt som har forfalt og mistet sin form. Det dreier seg ikke om et forfall som har kommet gradvis i takt med et livsløp, men en plutselig forvandling. 

Nå for tiden snakker vi om virkelighetslitteratur, men forfattere har alltid skrevet om livene sine. Elskeren er en klassikker innen virkelighetslitteraturen, en roman om kjærlighet, tap, ødeleggelse og gjenopprettelse. Romanen demonstrer virkelighetlitteraturens uløselige problem og evige gyldighet.  

"Bare i språket er virkelighetslitteraturen virkelighet."

Den belgisk-amerikanske dekonstruksjonisten Paul de Man sammenligner i artikkelen ”Autobiography as De-facement” selvbiografien med gravskriftet. Han viser, ved hjelp av Gérard Genettes analyse av Proust, hvordan det i en tekst kan være nærmest umulig å fastslå om det er livet som trenger seg på forfatteren og dikterer hennes språk, eller om det er forfatterens bruk av språket som former gjengivelsen av livet. Spørsmålet blir om ikke det subjektet som tjener som referent i et selvbiografisk verk, er et produkt av en figur i teksten, et produkt av språket, følgelig mer en fiksjon enn et virkelig, levende subjekt. 

Figuren vi ser utspille seg i en selvbiografisk roman er den som i retorikken kalles prosopopeia. Selve ordet er gresk og spiller på ordene ansikt og å skape. Prosopopeia er altså det skapte ansikt, eller masken. I klassisk retorikk er prosopopeia det samme som personifikasjon, nemlig at døde ting blir fremstilt som levende, eller at døde/fraværende personer blir fremstilt som talende eller hørende. 

Det er nettopp dette selvbiografien gjør. Den fremstiller personer som er tapt i tiden, som om de var levende, som om de hadde stemme, som om de hadde et ansikt. De Man sier: ”Our topic deals with the giving and taking away of faces, with face and de-face, figure, figuration and dis-figuration.” 

I virkelighetslitteraturen gjenskaper forfatteren sitt tapte ansikt, gjennom språk. Bare i språket er virkelighetslitteraturen virkelighet.

Et ødelagt ansikt?

Elskeren har en navnløs forteller. En aldrende forfatter ser tilbake på oppveksten sin i Indokina på 1920-tallet. Det er fransk kolonitid. Forfatteren er femten år. Hun møter en rik, middelaldrende kineser på en ferge som krysser Mekongelven, på veien mellom Sadec, hvor familien hennes bor, og Saigon, hvor hun går på skole. Forfatteren holder dette møtet som en av livets mest betydningsfulle begivenheter: "…om noen på forhånd visste hvor viktig den kom til å bli i livet mitt, den hendelsen, den krysningen av elven." 

Fortellingens nullpunkt er et bilde som aldri ble tatt. Det er bare fortelleren som kan se bildet av denne krysningen og det første møtet mellom den unge jenta og kineseren, som skal komme til å innlede et kjærlighetsforhold. Bildet finnes ikke. Likevel er det en mulighet: "Et bilde kunne blitt tatt, akkurat som alle andre, et annet sted, under andre omstendigheter. Men det ble det ikke." 

Kjærligheten som springer ut av møtet på fergen er nederlagsdømt fra begynnelsen av. Forholdet til kineseren tar slutt når hovedpersonen flytter til Frankrike. Hun realiserer drømmen om å bli forfatter. Ansiktets plutselige aldring oppsto da hun var atten, altså i den første ensomme årene etter at hun var adskilt fra elskeren i sitt nye hjemland. Det sies ikke hvordan det skjedde: "…noe skjedde da jeg var atten år for at dette ansiktet skulle oppstå, det må ha vært om natten."

”Historien om mitt liv eksisterer ikke”

Årsaken til ansiktets aldring må være tapet av kjærligheten, men også at den unge kvinnen forsto at hun aldri noen gang kunne få tilbake en slik kjærlighet. Viktigere enn selve lengselen, er erkjennelsen som ligger bak, nemlig, det som kanskje er et av romanens mest sentrale poeng og samtidig dens såreste lærdom: "Veldig tidlig i livet var det for sent. Det var allerede for sent da jeg var atten." Det har oppstått en uoverskridelig kløft i livsløpet. 

Et aldringsforløp beveger seg kronologisk bare i en retning. Aldring, som her også er synonymt med ødeleggelse, er en bevegelse i tid, bort fra det som var helt og ubrutt. Aldringen er også ødeleggelsen av noe substansielt: "Det [ansiktet] har beholdt de samme konturene, men innholdet er lagt øde."

Fordi aldringen og ødeleggelsen er irreversibel, lar dette innholdet seg aldri gjenfinne. Dette tapet er en uunngåelig del av livet. Tapet av ansiktet blir på forhånd fortalt i ansiktet. "Nå forstår jeg at da jeg var virkelig ung, atten, femten, hadde jeg allerede et ansikt som forutså det jeg tilegnet meg ved å drikke midt i livet." 

På samme måte er tapet av kjærligheten uunngåelig. De to elsker ”til døden.” Men denne døden kommer lenge før livet er over. ”Fra første stund visste vi at vi ikke kunne ha en mulig fremtid sammen…" Kjærlighetens undergang er spådd i kjærligheten.

Men selv om aldringen av ansiktet fremstiller et irreversibelt tap, er den også en kilde til erkjennelse, men det er ikke en erkjennelse av noe helt og autentisk, det er en erkjennelse av avstand, på grunn av avstand. Det er som med den franske koloniens husmødre. De må reise til Europa for å kunne snakke om kolonien. De må bort fra livet for å få øye på det. Slik er det også med den unge, elskende jenta. Først når hun har tapt kjærligheten, forstår hun at hun har elsket. 

Romanen viser oss et ødelagt ansikt, men går også tilbake i tiden og forteller om ansiktet som om det skulle vært helt. Den forteller om kjærlighet som dør, samtidig får vi se kjærligheten da den var levende. 

”Historien om mitt liv eksisterer ikke”, hevder den aldrende forfatteren. Det samme gjelder for bildet fra fergen over Mekongelven, men det er ikke en hvilken som helst fiksjon. "Bildet finnes ikke. Det ble utelatt. Glemt. Det ble aldri løsrevet eller tatt bort fra det andre. Og det er dette, denne manglende evnen til å bli skapt, som gir bildet dets kraft: kraften til å representere, å være skaperen av noe absolutt." 

Elskeren blir derfor på en og samme tid en absolutt fremstilling av livet slik det var, hvor avstanden mellom fortid og nåtid viskes ut og noe helt annet enn det som var. 

Kjærlighetsroman og selvbiografi

Det forgangne kan ikke gjenopprettes andre steder. Kjærlighetshistorien finnes kun i bildet og i fortellingen om bildet. Dette understrekes helt til slutt i teksten. Her dukker elskeren opp mange år etter kjærlighetsmøtet. Han er i Paris og tar en telefon til den aldrende forfatteren. Etter en kort famlende samtale forteller han henne at alt er som før, at han fortsatt elsker henne. ”Han kunne aldri slutte å elske henne, [...] han elsket henne til døden." Etter den korte samtalen legger han på. Kjærligheten kan bare bekreftes i ord, ikke gjenoppstå i det virkelige livet. De to elskende vil elske hverandre livet ut, men kjærligheten fins bare i tankene. Kjærligheten lever videre etter at kjærligheten er død.

Elskeren er både en selvbiografi og en kjærlighetsroman. Teksten forsøker å skrive fram en helhet; den forsøker å gjenoppbygge det ødelagte ansiktet, men det vi hører er prosopopeia: Ansiktet som taler til oss fra graven.