Om hvorfor androider drømmer og roboter ikke gjør det

I science fiction finnes det mange ulike begreper for å beskrive menneskemaskinen. Men er det egentlig noen forskjell på en robot, en androide og en kyborg? Her dreier det seg om noe så vesentlig som ulike syn på mennesket – og for så vidt også maskinen.

Spørsmålet om menneskets forhold til maskinen er like gammelt som de første heisekranene. For kran er faktisk den bokstavelige betydningen av det oldgreske ordet mekhané som har gitt oss både mekanisk og maskin. Men ordet fikk også snart en overført betydning og ble brukt om ulike former for bedrag, sluhet og renkespill.

De første maskinene var kraner som ble benyttet i teateret og løfteanordninger til hjelp i krig. Selv om maskinen i dag mest brukes til å lette arbeid, er det interessant at den alt fra begynnelsen av inntar noen rom i vår bevissthet, som den fortsatt bebor: på den ene siden teaterets og lekens verden, på den andre siden krigens dystre skueplass. 

Maskinen er både venn og fiende; den stimulerer både til lyst og frykt.

Dette bildet har selvsagt vært med på å prege den mest ambivalente maskinen av alle: Menneskemaskinen. En gestalt som enn så lenge befinner seg i fiksjonens verden.

En berømt and(roide). 

Noen av de første menneskemaskinene var i sin begynnelse virkelige nok. Ordet androide er satt sammen av de greske ordene andros (menneske) og eidos (form/likhet), og det har siden renessansen vært brukt som betegnelse på en bestemt type automatiske dukker, som utsmykket forseggjorte urverk. Senere ble disse dukkene laget for sin egen skyld. Den mest berømte androiden lignet dog ikke et menneske, men en and. Den ble presentert i 1739 av instrumentmaker Jacques de Vaucanson. Anda utmerket seg ved at den ved siden av å rappe, vifte med vingene og dreie på hodet, kunne fordøye sin egen mat. Sjekk ut anda på Wikipedia. 

Senere har androidene flyttet inn i fiksjonen, og de vi treffer i science fiction er noe mer enn dukker. Utsprunget som de har fra leken og estetikkens verden er de likevel knyttet til de vakre sidene ved mennesket. Og kanskje er det derfor androidene mange ganger fremstår som like menneskelige som oss, som for eksempel i Philip K. Dicks kultroman: Do Androids Dream of Electric Sheep, en bok som Ridley Scott filmatiserte som Blade Runner, og som fikk sin oppfølger i fjor. I boka og filmene er det androidene (i filmene omtalt som replicants) som står for en slags moralsk søken i en ellers forvitret og korrupt verden. Directors cut-utgaven av Blade Runner avsluttes sågar med bilder av en androide i en slags kristuspositur.

Fornøyelsesparken Westworld i HBO-serien med samme navn er befolket av androider (her kalt verter). Utgangspunktet er nettopp teater, lek og virkelighetsflukt; vi befinner oss i fornøyelsesparkens underholdende uvirkelighet. Tv-dramaet som bygger på en serie fra 1976 behandler menneskelige temaer som hukommelse, individets rettigheter, kjærlighet og bedrag. I bakgrunnen lurer spørsmålet om kunstig intelligens. Hva gjør vi når maskinen en dag begynner å tenke som oss? 

Men selv om androiden historisk går lenger tilbake enn roboten, er det roboten folk først og fremst forbinder med science fiction. Ordet robot ble introdusert i skuespillet R.U.R. av den tsjekkisk forfatteren Čarel Kapeck (1890-1938), og betyr kort og godt arbeider. Roboten hører altså til i arbeidets og alvorets verden. Den defineres ofte som noe som er forskjellig fra mennesket. Som det er den truende, og kan være en potensiell rival. Kanskje er det derfor mange forfattere har hatt behov for å lage egne lover og regler for roboter, som for eksempel Isaac Asimovs tre berømte Laws of Robotics fra novellesamlingen I, Robot. 

Slik låter de:

1. A robot may not injure a human being or, through inaction, allow a human being to come to harm.

2. A robot must obey the orders given it by human beings except where such orders would conflict with the First Law.

3. A robot must protect its own existence as long as such protection does not conflict with the First or Second Laws

Mens man i roboten mest ser maskinen og i androiden mest mennesket, har disse to aspektene ved menneskemaskinen smeltet sammen til ett i kyborgen. Kyborg er science fictions forkortelse for ”kybernetiske organismer”. Altså er det snakk om noe som styres både av organiske og tekniske prosesser. Det gir ikke mening å spørre om kyborgen er en maskin eller et menneske, for her er begge deler sammenflettet til en ny form for eksistens. I filmens verden er kyborgen ofte en kriger, som i filmene Robocop og Terminator. Et mer kompleks bilde av kyborgen tegnes i den kanadiske forfatteren William Gibsons såkalte Matrix-triologi, hvor skillelinjene mellom genteknologi og finelektronikk er flytende.

I'll be back. Trigger-happy kyborg.

Den israelske historikeren Yuval Noah Harari hevder i sin bok Homo Deus at alle organismer egentlig er en form for algoritmer og derfor er det ikke gitt at mennesket skal dominere verden. Humanismen er en slags religion som tilber mennesket framfor Gud, og setter menneskehetens behov framfor resten av jorda. Han antyder at mennesket på sikt blir erstattet av et guddommelig menneske som blant annet har evig liv. Om dette menneske er en maskin eller en naturlig organisme, og hva det skal kalles, er det kanskje opp til framtidens sci-fi forfattere å spekulere i. Så gjenstår det å se om disse forfatterne er av slekten homo sapiens og tenker med hjerner som vi kan gjenkjenne og forstå.

Alle humanoide lesere av dette innlegget anbefales å lese de klassiske verkene om forskjellige typer menneskemaskiner: Dicks, Do Androides Dream of Electric Sheep, Asimovs I, robot og William Gibsons Matrix-triologi er snaddermat for den menneskelige hjerne, og fortsatt aktuelle.